EMDR – hvordan bearbeiding av belastende minner kan endre hvordan de oppleves

Noen minner føles som noe som skjedde. Andre kan fortsette å kjennes som noe som skjer.

Vi kan vite at en vanskelig hendelse ligger mange år tilbake i tid, samtidig som kroppen reagerer på en lyd, et ansiktsuttrykk, en lukt eller en bestemt situasjon som om faren fortsatt var til stede. Et bilde kan dukke opp med nesten samme intensitet som før. Skam, frykt eller hjelpeløshet kan vende tilbake på sekunder. Eller erfaringen kan ha etterlatt mer varige forestillinger om oss selv: «Jeg er ikke trygg», «jeg kan ikke stole på andre», «det er noe galt med meg» eller «jeg er ikke god nok».

Slike reaksjoner trenger ikke være knyttet til ett klassisk traume. De kan også utvikles gjennom gjentatte erfaringer av kritikk, avvisning, ydmykelse, utilstrekkelighet, utrygghet eller manglende kontroll. Etter hvert kan dette bli til stabile reaksjonsmønstre som preger hvordan vi tolker nye situasjoner, hvordan vi forholder oss til andre, og hvordan vi vurderer oss selv.

Eye Movement Desensitization and Reprocessing, vanligvis forkortet EMDR, er en psykoterapeutisk metode utviklet for å arbeide med belastende erfaringer og reaksjonene som er knyttet til dem. Metoden er særlig godt dokumentert ved posttraumatisk stresslidelse, PTSD, og regnes i dag som en etablert og effektiv traumebehandling. Den inngår i internasjonale behandlingsretningslinjer og har et omfattende forskningsgrunnlag.

I klinisk praksis brukes EMDR også bredere når tidligere erfaringer ser ut til å være tett knyttet til vedvarende angst, skam, selvkritikk, lav selvfølelse, relasjonell utrygghet eller andre fastlåste reaksjonsmønstre. Det grunnleggende spørsmålet er det samme: Hvorfor kan erfaringer vi vet tilhører fortiden, fortsette å forme hvordan vi reagerer i nåtiden – og kan måten disse erfaringene er organisert og aktivert på forandre seg?

Målet med EMDR er ikke å slette et minne. Det som skjedde, har fortsatt skjedd. Men et minne eller et erfaringsmønster som tidligere utløste sterk frykt, skam, selvkritikk eller kroppslig alarm, kan etter bearbeiding oppleves annerledes. Personen kan fortsatt huske det som skjedde, samtidig som reaksjonen i nåtiden blir mindre fastlåst.

Hva er EMDR?

Historien om EMDR begynte på en uvanlig måte. Francine Shapiro beskrev senere hvordan hun i 1987 la merke til at ubehaget knyttet til enkelte belastende tanker så ut til å avta samtidig som øynene spontant beveget seg raskt fra side til side. Observasjonen førte til at hun begynte å undersøke om styrte øyebevegelser kunne påvirke reaksjonen på belastende minner.

I 1989 publiserte hun en av de første studiene av metoden, som den gang ble kalt Eye Movement Desensitization, EMD. Senere ble betegnelsen endret til Eye Movement Desensitization and Reprocessing – EMDR – fordi behandlingen så ut til å omfatte mer enn bare reduksjon av ubehag. Under bearbeidingen kunne også assosiasjoner, følelsesmessige reaksjoner og forståelsen av hendelsen forandre seg.

Moderne EMDR er derfor langt mer enn en teknikk hvor terapeuten beveger hånden frem og tilbake foran pasientens øyne. Det er en strukturert psykoterapeutisk metode hvor kartlegging, forberedelse, valg av relevante minner eller andre mål for behandlingen, bearbeiding og etterfølgende vurdering inngår i et samlet forløp.

Når et bestemt minne skal bearbeides, blir personen gjerne bedt om å legge merke til et sentralt bilde eller øyeblikk fra hendelsen, følelsene som oppstår, reaksjoner i kroppen og hvilken negativ forestilling om en selv som er knyttet til opplevelsen. Samtidig følger personen for eksempel terapeutens fingre med øynene fra side til side. Vekslende lyd eller berøring kan også brukes. Stimuleringen skjer vanligvis i korte sekvenser, og mellom sekvensene legger personen merke til hva som har dukket opp – et nytt bilde, en tanke, en følelse, en kroppslig forandring eller et annet minne – før prosessen fortsetter.

Bearbeidingen følger ikke nødvendigvis en rett linje. Ett minne kan aktivere et annet. Frykt kan gå over i sorg eller sinne. En opplevelse av «jeg var svak» kan forandre seg når personen ser hendelsen fra et nytt perspektiv: «Jeg var et barn», «jeg hadde ingen mulighet til å stoppe det» eller «jeg gjorde det jeg kunne». Det er ikke nødvendigvis terapeuten som argumenterer personen frem til disse konklusjonene. De kan oppstå under selve bearbeidingen.

Når fortiden blir aktiv i nåtiden

Hukommelsen fungerer ikke som et videoarkiv hvor erfaringer lagres som uforanderlige opptak. Når vi husker, rekonstruerer vi tidligere erfaringer, og minnene inngår i større nettverk av sanseinntrykk, følelser, kroppslige reaksjoner, forventninger og kunnskap om oss selv og verden.

Vanligvis endrer også den følelsesmessige opplevelsen av et minne seg over tid. Vi kan huske at noe var skremmende eller ydmykende uten å kjenne den samme frykten eller skammen hver gang vi tenker på det. Hendelsen har fått sin plass i livshistorien.

Etter sterke eller gjentatte belastninger kan dette fungere annerledes. Enkelte minner kan forbli svært lett aktiverbare og beholde mye av den følelsesmessige og kroppslige intensiteten de hadde da hendelsen fant sted. Dette er særlig tydelig ved PTSD, hvor gjenopplevelse, mareritt, unngåelse og vedvarende alarmberedskap er sentrale symptomer. Men de samme grunnprinsippene kan også være relevante uten et klassisk traume. Gjentatt kritikk, mobbing, avvisning, tap, krenkelser eller situasjoner hvor man opplevde seg maktesløs kan bidra til mer stabile mønstre. En person kan etter hvert bli svært sensitiv for tegn på avvisning, reagere sterkt på kritikk eller automatisk tolke feil som bevis på egen utilstrekkelighet.

Selvfølelse utvikles heller ikke i et vakuum. Måten vi vurderer oss selv på formes over tid av erfaringer, relasjoner og gjentatte følelsesmessige reaksjoner. Dersom bestemte erfaringer stadig aktiverer opplevelsen av å være utilstrekkelig, uønsket eller mindre verdt enn andre, kan dette etter hvert bli en del av et stabilt selvbilde. En person kan derfor forstå intellektuelt at «jeg er kompetent og verdsatt», samtidig som en liten feil umiddelbart utløser en sterk opplevelse av å være mislykket. Man kan vite at «denne personen er ikke den som såret meg», samtidig som kroppen og følelsene reagerer som om situasjonen var den samme.

Det oppstår med andre ord en forskjell mellom det man vet nå, og det man fortsatt reagerer som om var sant. Det er nettopp denne forskjellen som gjør bearbeiding av belastende erfaringer klinisk interessant.

Virker EMDR?

Ja. EMDR er en godt dokumentert og effektiv behandling, særlig ved PTSD.

Metoden har vært undersøkt i et stort antall kliniske studier gjennom flere tiår, og systematiske forskningsgjennomganger viser tydelig reduksjon i PTSD-symptomer etter behandling. EMDR er derfor inkludert i sentrale internasjonale retningslinjer for behandling av posttraumatisk stresslidelse, blant annet fra Verdens helseorganisasjon og britiske NICE.

Det betyr ikke at behandlingen virker likt for alle eller at alle spørsmål omkring EMDR er avgjort. Men det samlede forskningsgrunnlaget er omfattende nok til at EMDR i dag regnes som en etablert traumefokusert behandling.

Det er samtidig viktig å skille mellom om behandlingen virker, og hvorfor den virker. Behandlingseffekten er bedre etablert enn vår forståelse av mekanismene.

I klinisk praksis brukes EMDR også ved problemstillinger som ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene for PTSD. Det kan være når bestemte erfaringer ser ut til å bidra til vedvarende selvkritikk, lav selvfølelse, sosial engstelse, relasjonell utrygghet eller andre reaksjonsmønstre. Det finnes også forskning på EMDR ved blant annet depresjon og ulike angstproblemer, med positive resultater, men dokumentasjonen varierer mer mellom disse områdene enn den gjør ved PTSD. Det er derfor rimelig å skille mellom det solide evidensgrunnlaget for PTSD og den bredere kliniske anvendelsen av EMDR ved erfaringsbaserte reaksjonsmønstre.

Hvorfor kan EMDR virke?

Dette er fortsatt ikke fullt avklart. Det finnes flere teorier, og de behøver ikke nødvendigvis konkurrere med hverandre. EMDR er en kompleks behandling hvor minner aktiveres samtidig som oppmerksomhet, kroppslige reaksjoner, assosiasjoner og ny informasjon påvirker prosessen.

Flere forklaringsnivåer er særlig interessante: arbeidsminne og delt oppmerksomhet, endring og oppdatering av minnenettverk, og hypotesen om at øyebevegelsene kan påvirke noen av de samme systemene som deltar i emosjonell bearbeiding under REM-søvn.

AIP – EMDRs modell for minnenettverk

Den tradisjonelle teoretiske modellen bak EMDR kalles Adaptive Information Processing, AIP. Modellen antar at psykiske problemer kan opprettholdes når belastende erfaringer ikke er tilstrekkelig integrert med annen informasjon og senere erfaringer.

I denne forståelsen består et belastende minne ikke bare av historien om hva som skjedde. Det omfatter også sanseinntrykk, følelser, kroppslige reaksjoner og forestillinger som ble knyttet til hendelsen. Når noe senere aktiverer nettverket, kan deler av den opprinnelige reaksjonen derfor komme tilbake. Dette kan dreie seg om frykt etter en alvorlig hendelse, men også om mer grunnleggende reaksjonsmønstre. En erfaring av ydmykelse kan bidra til at senere sosial evaluering automatisk aktiverer skam. Gjentatt kritikk kan knyttes til forestillingen «jeg er ikke god nok». Avvisning kan bli koblet til forventningen om at andre vil trekke seg unna.

Under bearbeidingen kan gammel informasjon møte nyere erfaring. «Jeg er maktesløs» kan eksistere side om side med erfaringen av at personen faktisk har kontroll nå. «Det var min skyld» kan møte en voksen forståelse av ansvar. «Jeg er ikke god nok» kan bli mindre overbevisende når erfaringen ikke lenger er bundet like sterkt til gamle følelsesmessige reaksjoner.

AIP er først og fremst en klinisk modell. Den bør ikke fremstilles som en etablert nevrobiologisk beskrivelse av hvordan minner bokstavelig talt er lagret i hjernen.

Arbeidsminne og delt oppmerksomhet

En av de best undersøkte forklaringene på effekten av øyebevegelsene tar utgangspunkt i arbeidsminnet. Arbeidsminnet har begrenset kapasitet. Dersom vi forsøker å holde et levende minnebilde aktivt samtidig som vi utfører en annen oppgave som krever oppmerksomhet, må oppgavene konkurrere om de samme begrensede kognitive ressursene.

Det er nettopp dette som skjer når et emosjonelt minne hentes frem samtidig som personen gjør raske øyebevegelser. Eksperimentelle studier viser at slike dobbeltoppgaver kan gjøre minner mindre levende og mindre emosjonelt intense. Samtidig ser effekten ikke ut til å være avhengig av en helt unik egenskap ved akkurat horisontale øyebevegelser. Andre oppgaver som belaster arbeidsminnet kan også påvirke hvor levende og følelsesmessig intenst et minne oppleves.

Arbeidsminnemodellen forklarer derfor sannsynligvis en viktig del av prosessen, men neppe hele behandlingen. Den forklarer mindre av hvorfor nye assosiasjoner oppstår, hvorfor forståelsen av hendelsen endres eller hvorfor mer grunnleggende reaksjonsmønstre noen ganger kan forandre seg.

REM-hypotesen – mer enn bare like øyebevegelser?

En av de mest interessante hypotesene om EMDR handler om REM-søvn.

REM står for Rapid Eye Movement og er søvnfasen som har fått navn etter de karakteristiske raske øyebevegelsene under lukkede øyelokk. REM-søvn er tett knyttet til drømming og til prosesser som involverer emosjonell hukommelse, assosiasjoner og reorganisering av tidligere erfaringer.

Den åpenbare likheten med EMDR er øyebevegelsene. Men dersom forbindelsen stoppet der, ville REM-hypotesen være relativt svak. Det interessante er at likheten ser ut til å gå dypere.

Både under REM-søvn og i EMDR er emosjonelt ladet informasjon aktiv. I begge sammenhenger ser systemer knyttet til amygdala, hippocampus, thalamus og mediale prefrontale områder ut til å være involvert. Og i begge sammenhenger finnes det tegn til at selve minnet kan bevares samtidig som den følelsesmessige reaksjonen på minnet forandres.

Funksjonell hjerneavbildning har vist at REM-søvn langt fra er en tilstand hvor hjernen «slår seg av». PET-studier finner høy aktivitet i blant annet pons, thalamus og limbiske og paralimbiske områder under REM, inkludert amygdala, hippocampus og anterior cingulate. Samtidig er deler av den dorsolaterale prefrontale cortex mindre aktive enn under våken problemløsning. Dette passer godt med den særegne blandingen av sterke følelser, levende bilder og fri assosiasjon som kjennetegner drømmer.

Enda mer interessant er forskning som har undersøkt hva som skjer akkurat når øynene beveger seg under REM.

I en studie der polysomnografi ble kombinert med fMRI, ble de enkelte REM-øyebevegelsene registrert og koblet til aktivitet i hjernen. Forskerne fant at øyebevegelsene var tidsmessig forbundet med aktivitet i blant annet pontint tegmentum, thalamus, visuell cortex, anterior cingulate, parahippocampale områder og amygdala. Aktiviteten i pons og thalamus begynte delvis før selve øyebevegelsen, mens limbiske områder ble aktivert omkring samme tidspunkt.

Dette er viktig fordi det viser at REM-øyebevegelsene ikke bare er tilfeldige motoriske fenomener. De inngår i en større nevral hendelse som involverer systemer for orientering, visuell bearbeiding, hukommelse og emosjonell betydning.

En annen viktig observasjon kommer fra forskning på emosjonell hukommelse. Etter REM-søvn kan reaksjonen i amygdala på tidligere emosjonelle stimuli være redusert, samtidig som funksjonell kobling mellom amygdala og ventromedial prefrontal cortex er styrket. Graden av denne endringen har i enkelte studier sammenheng med fysiologien under REM-søvnen.

Det betyr ikke at emosjonene er fraværende under REM. Tvert imot er amygdala aktiv. Den interessante muligheten er at emosjonelle minner kan reaktiveres i en annen nevrobiologisk kontekst enn da de opprinnelig ble dannet. Under REM er blant annet den sentrale noradrenerge aktiviteten svært lav. Dette har gitt opphav til ideen om at hjernen kan reaktivere emosjonelle erfaringer uten å gjenskape hele den opprinnelige stressresponsen.

På en forenklet måte kan man si at minnet aktiveres, men alarmsystemet rundt minnet kan endres.

Det er en slående parallell til EMDR.

Hva viser hjerneavbildning under EMDR?

EMDR er også undersøkt med funksjonell MR, SPECT, PET og EEG. Studiene er mindre og mer heterogene enn man skulle ønske, men flere funn er relevante for REM-hypotesen.

I en liten fMRI-studie av personer med PTSD ble traumeminner hentet frem enten med eller uten øyebevegelser. Etter betingelsen hvor minnet ble aktivert samtidig med øyebevegelsene, fant forskerne mindre aktivitet i høyre amygdala og rostral anterior cingulate enn etter gjenhenting av traumeminnet uten øyebevegelsene. Funksjonell kobling mellom områdene var også redusert.

Amygdala er sentral i registrering av emosjonell betydning og fare, mens anterior cingulate inngår i regulering, oppmerksomhet og integrasjon av emosjonell informasjon. Funnet er derfor interessant fordi nettopp disse strukturene også er involvert under REM-søvn og rundt REM-øyebevegelsene.

Andre fMRI-studier før og etter EMDR-behandling har rapportert endringer i blant annet amygdala, hippocampus, insula og frontale områder sammen med klinisk bedring. Det betyr ikke at alle disse endringene skyldes øyebevegelsene alene, men det viser at EMDR påvirker nettverk som også står sentralt i emosjonell hukommelse og regulering under søvn.

De tidlige SPECT-studiene peker i samme retning, men må tolkes mer forsiktig. I studier av personer med PTSD er det blant annet rapportert endringer i anterior cingulate og frontale regioner etter behandling. En liten studie av politibetjenter med PTSD fant samtidig betydelig symptomreduksjon og endringer i cerebral perfusjon, blant annet økt aktivitet i venstre inferior frontal gyrus og reduserte signaler i enkelte bakre sensoriske områder.

SPECT-studiene er små og metodisk begrensede og dokumenterer ikke REM-hypotesen direkte. Det interessante er først og fremst at også disse studiene peker mot endringer i nettverk som regulerer hvordan emosjonelt og sensorisk materiale behandles når traumeminner aktiveres.

Superior colliculus, thalamus og amygdala – en mulig biologisk bro

I 2019 kom et funn som gjorde forbindelsen mellom bilateral visuell stimulering og emosjonell bearbeiding enda mer interessant.

I en studie publisert i Nature undersøkte Baek og kolleger vekslende bilateral visuell stimulering hos mus. Dyrene hadde lært en fryktreaksjon. Når den bilaterale stimuleringen ble kombinert med ekstinksjonslæring, ble fryktreaksjonen redusert mer vedvarende enn ved ekstinksjonslæring alene.

Forskerne klarte samtidig å identifisere en konkret nevral bane. Den vekslende visuelle stimuleringen påvirket superior colliculus, en struktur som blant annet er viktig for orientering og øyebevegelser. Signaler gikk videre til mediodorsal thalamus, som igjen påvirket aktiviteten i basolateral amygdala. Da forskerne forstyrret denne banen, ble mye av effekten borte.

Dette er et dyreforsøk og kan ikke brukes som direkte bevis for hvordan EMDR virker hos mennesker. Men det viser noe prinsipielt viktig: vekslende visuell stimulering kan påvirke en identifiserbar forbindelse mellom okulomotoriske systemer, thalamus og amygdala, og gjennom dette påvirke innlært frykt.

Det blir særlig interessant når dette sees sammen med fMRI-funnene fra REM-søvn hos mennesker. Også der er selve øyebevegelsene tidsmessig koblet til aktivitet i thalamus og limbiske områder som amygdala og parahippocampal cortex.

I 2025 tok Kyrillos Meshreky og søvnforskeren Penelope Lewis nettopp disse funnene som utgangspunkt for å videreutvikle Robert Stickgolds tidligere REM-hypotese om EMDR. De stilte spørsmålet om øyebevegelsene under REM-søvn kan aktivere okulomotoriske og thalamiske systemer som igjen påvirker emosjonelle minnenettverk.

Hvis det viser seg å være riktig, kan forbindelsen mellom REM og EMDR være mer enn en overflatisk likhet.

Man kan da tenke seg en mulig kjede:

øyebevegelser → okulomotoriske systemer → thalamisk modulering → påvirkning av amygdala og andre emosjonelle minnenettverk → endret respons når minnet senere aktiveres.

Dette er fortsatt en hypotese, ikke en etablert mekanisme. Men hvert ledd har nå en viss empirisk støtte: REM-øyebevegelser er hos mennesker forbundet med aktivitet i thalamiske og limbiske systemer; REM-fysiologi henger sammen med endret senere amygdalareaktivitet; bilateral visuell stimulering kan påvirke en superior-colliculus–thalamus–amygdala-krets hos dyr; og øyebevegelser under traumegjenkalling kan påvirke amygdala og anterior cingulate hos mennesker.

Det er denne konvergensen mellom ulike typer forskning som gjør REM-hypotesen interessant.

Er REM og EMDR den samme prosessen?

Nei. Det finnes foreløpig ingen fMRI-, SPECT- eller annen nevroavbildningsstudie som direkte viser at EMDR og REM-søvn er den samme mekanismen.

EMDR skjer i våken tilstand, mens REM er en søvnfase med en helt annen nevrokjemi og et annet aktivitetsmønster. Det ville derfor være for enkelt å beskrive EMDR som «REM mens man er våken».

Men likhetene er mer omfattende enn at øynene tilfeldigvis beveger seg i begge situasjoner. Begge innebærer raske øyebevegelser samtidig som emosjonelt materiale er aktivt. Begge involverer thalamiske, limbiske og prefrontale nettverk. I begge sammenhenger finnes det tegn til at emosjonelle minner kan beholdes samtidig som senere emosjonell reaktivitet endres. Og i begge tilfeller kan prosessen forstås som en form for reorganisering av forbindelsen mellom et minne og reaksjonen som følger med det.

Det er derfor rimelig å betrakte REM-hypotesen som en biologisk plausibel modell som har fått mer støtte etter hvert som søvnforskning, nevroavbildning og eksperimentell forskning på bilateral stimulering har utviklet seg. Men den er fortsatt en hypotese.

Arbeidsminnehypotesen og REM-hypotesen trenger heller ikke være gjensidig utelukkende. Øyebevegelsene kan belaste arbeidsminnet og redusere livaktigheten i et aktivert bilde, samtidig som de påvirker oppmerksomhets-, orienterings- og thalamiske systemer som igjen påvirker emosjonelle nettverk. Minneoppdatering kan beskrive hva som skjer med erfaringen over tid, mens AIP gir et klinisk språk for hvordan gamle erfaringer blir knyttet til reaksjoner i nåtiden.

Det er derfor godt mulig at det vi omtaler som «EMDR-mekanismen» i virkeligheten består av flere prosesser som virker sammen.

Når et minne hentes frem, kan det også oppdateres

En annen mulig del av forklaringen finnes i forskning på rekonsolidering og minneoppdatering.

Hukommelsesforskningen viser at etablerte minner ikke nødvendigvis er fullstendig uforanderlige. Når et minne reaktiveres, kan det under bestemte betingelser bli midlertidig mer påvirkelig før det stabiliseres igjen.

Dette passer godt med det vi ser klinisk. En tidligere farlig eller skamfull erfaring aktiveres, men gjør det i en helt annen kontekst enn den opprinnelige. Personen er ikke lenger barnet som ikke kunne beskytte seg, pasienten som lå hjelpeløs på sykehuset eller ungdommen som ble ydmyket foran andre. Minnet hentes frem samtidig som personen befinner seg i nåtiden og har tilgang til kunnskap og erfaring som ikke var tilgjengelig da hendelsen fant sted.

Det kan bidra til at gamle reaksjoner får konkurranse av ny informasjon. Men vi bør skille mellom minneoppdatering som klinisk fenomen og rekonsolidering som en bestemt nevrobiologisk mekanisme. Vi kan ikke konkludere med at EMDR virker fordi behandlingen «utløser rekonsolidering». Det er mer presist å si at EMDR passer godt med et moderne syn på hukommelse som noe dynamisk og påvirkelig når minner reaktiveres.

Fra enkeltminner til reaksjonsmønstre og selvfølelse

Det er lett å tenke på EMDR som en metode for ett dramatisk traume: en bilulykke, et overgrep, en voldshendelse eller en annen avgrenset hendelse. I praksis er bildet ofte mer sammensatt.

Mange psykiske problemer utvikler seg gjennom gjentatte erfaringer. En person som gjennom mange år har blitt kritisert, oversett eller ydmyket, har kanskje ikke ett enkelt «hovedtraume». I stedet finnes en rekke minner som bærer den samme følelsesmessige betydningen. Et barn som gjentatte ganger opplever at prestasjoner aldri er gode nok, kan etter hvert utvikle en grunnleggende forventning om å mislykkes. En person som ofte er blitt avvist, kan senere tolke små tegn på distanse som tegn på at relasjonen er i ferd med å forsvinne. Erfaringene kan bli organiserende for hvordan nye situasjoner forstås.

I EMDR kan man da arbeide med minner som representerer eller opprettholder mønsteret. Det kan være tidlige erfaringer, senere hendelser som har forsterket det, eller nåværende situasjoner som stadig aktiverer den samme reaksjonen.

Dette er særlig relevant ved problemer med selvfølelse. Lav selvfølelse handler sjelden bare om en eksplisitt tanke som «jeg er ikke god nok». Ofte er det et helt nettverk av minner, kroppslige reaksjoner, forventninger og automatiske fortolkninger som gjør at denne opplevelsen føles sann. Når slike erfaringer bearbeides, kan det emosjonelle grunnlaget for selvkritikken endres. Personen trenger ikke nødvendigvis å overtale seg selv til å «tenke positivt». Det kan i stedet skje en endring i hvor troverdige de gamle konklusjonene føles.

Det samme gjelder andre reaksjonsmønstre. Sterk konfliktskyhet, frykt for avvisning, overdreven ansvarsfølelse, behov for kontroll eller tendensen til å trekke seg unna kan være forståelige responser på tidligere erfaringer. Dersom erfaringene som stadig aktiverer reaksjonen endrer emosjonell betydning, kan også mønsteret i nåtiden bli mindre rigid.

Dette er en viktig grunn til at EMDR i klinisk praksis kan brukes bredere enn ved klassisk PTSD, selv om evidensgrunnlaget er sterkest nettopp der.

Minnet blir ikke slettet

Uttrykket «bearbeide et minne» kan gi inntrykk av at målet er å redigere eller fjerne fortiden. Det er ikke det som skjer.

Etter vellykket behandling vet personen fortsatt hva som skjedde. Forskjellen kan være at minnets opplevde kvalitet har forandret seg. Bildet kommer ikke like lett ufrivillig. Kroppen går ikke umiddelbart i alarm. Hendelsen kan huskes uten at personen på nytt oversvømmes av den samme frykten, skammen eller hjelpeløsheten.

Også betydningen av minnet kan endres. En person kan ha visst i årevis at «det var ikke min skyld», samtidig som skyldfølelsen fortsatt har vært sterk. En annen kan vite at «jeg er ikke verdiløs», men likevel reagere på kritikk som om utsagnet var sant. Etter bearbeiding kan den intellektuelle forståelsen og den følelsesmessige reaksjonen i større grad begynne å samsvare.

Dette er kanskje den enkleste måten å forstå hva EMDR forsøker å oppnå:

Man endrer ikke at noe skjedde. Man forsøker å endre hva som skjer nå når erfaringen aktiveres.

EMDR handler ikke bare om et diagnoseord

EMDR ble utviklet i arbeid med traumatiske minner, og det er ved PTSD forskningsgrunnlaget er klart sterkest. Men psykiske problemer organiserer seg ikke alltid pent etter diagnosegrenser.

En panikkreaksjon kan være knyttet til en tidligere situasjon hvor personen trodde han eller hun skulle dø. Sosial angst kan være nært forbundet med erfaringer av ydmykelse eller avvisning. Sterk selvkritikk kan være knyttet til gjentatte erfaringer av kritikk eller nederlag. Relasjonell utrygghet kan aktiveres av minner om tidligere svik eller tap.

Det klinisk interessante spørsmålet er derfor ofte ikke bare «hvilken diagnose har personen?», men også:

Hvilke erfaringer blir aktivert når problemet oppstår nå – og hvilke konklusjoner om en selv eller andre følger med?

Dette perspektivet gjør EMDR relevant også når målet ikke først og fremst er å redusere gjenopplevelse av ett traume, men å endre mer gjennomgående reaksjonsmønstre.

Samtidig er ikke alle vansker best forstått som et minne som skal bearbeides. Som vi beskriver i artikkelen Når erfaringen ikke finnes som et minne, kan tidligere erfaring påvirke oss gjennom kroppslige reaksjoner, forventninger og relasjonelle mønstre uten å foreligge som et tydelig episodisk minne. Og som vi drøfter i Tomhet – og det som aldri ble utviklet, er det forskjell på å ha opplevd noe belastende og å ha manglet utviklingsbetingelser som trygghet, beskyttelse eller samregulering.

EMDR er derfor best forstått som én måte å arbeide med deler av vår erfaringshistorie på – ikke som en universell forklaring på psykiske problemer.

Når fortiden faktisk blir fortid

Det kanskje mest interessante ved EMDR er til slutt ikke øyebevegelsene i seg selv. Det er at et minne eller et gammelt reaksjonsmønster som har utløst omtrent den samme responsen i mange år, kan begynne å oppleves annerledes.

Et bilde som tidligere umiddelbart utløste frykt, kan miste mye av intensiteten. En hendelse som var uløselig forbundet med skyld, kan etter hvert vekke medfølelse med den man var. Kritikk som tidligere automatisk bekreftet følelsen av å være utilstrekkelig, kan miste noe av sin kraft. Kroppen kan slutte å reagere som om situasjonen fortsatt pågår.

Vi forstår ennå ikke fullt ut hvorfor dette skjer. Arbeidsminne gir én del av forklaringen. Forskning på minneoppdatering gir en annen. AIP beskriver hvordan EMDR klinisk forstår forbindelsen mellom tidligere erfaringer og reaksjoner i nåtiden.

REM-hypotesen tilfører et særlig interessant biologisk perspektiv. Vi vet at emosjonelle minnesystemer er aktive under REM. Vi vet at REM-fysiologi henger sammen med endringer i senere amygdalareaktivitet. Vi vet at selve REM-øyebevegelsene er tidsmessig forbundet med aktivitet i thalamiske og limbiske nettverk. Og vi vet fra eksperimentell forskning at bilateral visuell stimulering kan påvirke en bane mellom okulomotoriske systemer, thalamus og amygdala.

Det vi ennå ikke vet, er om disse funnene er deler av den samme mekanismen.

Men de gjør spørsmålet langt mer interessant enn den overflatiske observasjonen at øynene beveger seg i begge tilfeller.

Det kan vise seg at EMDR delvis benytter systemer hjernen allerede bruker når emosjonelle erfaringer reorganiseres: et minne aktiveres, reaksjonen rundt minnet endres, og neste gang erfaringen aktiveres er responsen ikke nødvendigvis den samme.

Det som skjedde, kan ikke gjøres ugjort. Men reaksjonen på det som skjedde kan forandre seg. Og når den gjør det, kan også måten vi opplever oss selv, andre mennesker og nye situasjoner på begynne å endres.