Når erfaringen ikke finnes som et minne

Vi tenker gjerne på minner som noe vi kan hente frem: et bilde, en hendelse eller en historie om noe som skjedde. Men mye av det som former hvordan vi reagerer på andre mennesker, på fare, avvisning, nærhet eller kritikk, er ikke nødvendigvis tilgjengelig på denne måten. En person kan vite at partneren er glad i dem og likevel kjenne en nesten umiddelbar alarm når partneren trekker seg litt unna. En annen kan forstå at en kritisk kommentar på jobb er udramatisk, men reagere med intens skam og en følelse av å være mislykket. En tredje kan kjenne sterk uro i bestemte situasjoner uten å kunne peke på noen bestemt hendelse som forklarer den. Reaksjonen kan altså være tydelig og konsistent selv om historien bak den er uklar. I terapi blir dette et grunnleggende spørsmål: Hva arbeider vi egentlig med når personen reagerer som om noe gammelt er til stede, men ikke kan fortelle hva det gamle er?

Dette spørsmålet har en interessant historie i fransk psykologi og psykoanalyse. Fra Théodule Ribots arbeid med hukommelse og affekt, via Pierre Janets studier av traume og dissosiasjon, til César og Sára Botellas arbeid med psykisk figurabilitet går det en tankelinje som utfordrer forestillingen om at all betydningsfull psykisk erfaring allerede eksisterer som tanker eller minner vi bare må få tilgang til. Ribot var sentral i etableringen av vitenskapelig psykologi som egen disiplin i Frankrike og gjorde blant annet hukommelsen til gjenstand for systematisk psykologisk undersøkelse. Janet førte flere av disse problemstillingene inn i klinikken. I arbeidet med traumatiserte og dissosiative pasienter beskrev han hvordan tidligere erfaringer kunne komme tilbake som kroppslige reaksjoner, affekttilstander, sanseopplevelser og gjentakelser i handling uten å være ordentlig integrert i personens vanlige livshistorie. Det interessante hos Janet er ikke at han allerede hadde en moderne teori om hukommelse eller traume, men selve problemet han beskrev: Tidligere erfaring kan organisere nåværende reaksjoner uten at personen disponerer erfaringen som en vanlig erindring.

Den senere psykoanalysen gikk videre med spørsmålet om hva det egentlig vil si at noe er psykisk representert. I en enkel modell kan vi forestille oss det ubevisste som et lager: minner, ønsker eller konflikter finnes allerede der, men er utilgjengelige for bevisstheten. Terapi blir da til en viss grad et arkeologisk arbeid hvor noe skjult skal avdekkes. César og Sára Botella mente at denne modellen ikke var tilstrekkelig. Det kliniske problemet er ikke alltid at noe allerede representert er blitt fortrengt. Noen ganger mangler selve representasjonen. Det kan finnes sterk affekt uten en klar forestilling om hva følelsen gjelder, kroppen kan reagere uten at personen kan knytte reaksjonen til noen bestemt historie, og et menneske kan igjen og igjen forvente avvisning eller fare uten å kunne finne et opprinnelig minne som forklarer forventningen. Det psykiske materialet finnes da ikke nødvendigvis som en skjult fortelling som venter på å bli oppdaget. Det viser seg snarere gjennom virkningene sine.

Hos Botella blir dette knyttet til begrepet psykisk figurabilitet. Figurabilitet handler om hvordan noe som ennå ikke har fått en tilstrekkelig psykisk form, gradvis kan bli mulig å erfare som et bilde, en sammenheng, en tanke eller etter hvert en fortelling. Terapi handler dermed ikke alltid bare om å huske bedre. Noen ganger handler den om at erfaringen for første gang kan bli representerbar. César Botella bruker også uttrykket memory without recollection, hukommelse uten erindring, for å beskrive paradokset at fortiden kan gjøre seg gjeldende uten at personen kan hente frem et tilsvarende representert minne. I sin formulering av dette argumenterer han for at analytisk arbeid også må kunne nå tidlige psykiske områder utenfor området for de allerede representerte minnene.

Working as a Double

Det er i denne sammenhengen César og Sára Botellas begrep travail en double, gjengitt som Working as a Double i den engelske utgaven av The Work of Psychic Figurability, blir særlig interessant. Begrepet kan lett misforstås som en variant av den velkjente psykodynamiske ideen om at et gammelt relasjonelt mønster gjentar seg mellom pasient og terapeut, men det er ikke dette som er det særegne ved Botellas tanke. Utgangspunktet er nettopp situasjonen hvor pasienten ikke har en ferdig representasjon som terapeuten kan forstå og fortolke. Dersom erfaringen ikke finnes som en formulert tanke, et tilgjengelig minne eller en tydelig fantasi, kan man heller ikke bare be pasienten fortelle mer om den.

Analytikeren må derfor kunne bevege seg bort fra en rent logisk og språklig organisert måte å lytte på. Botella beskriver en regredient bevegelse i analytikerens egen tenkning, fra verbal og begrepsmessig organisering mot bilder, assosiasjoner, stemninger og mer ikke-verbal erfaring. Analytikerens arbeid med figurabilitet oppstår i en form for fellesskap med pasientens psykiske fungering: terapeuten låner på et vis sitt eget apparat for representasjon til et arbeid pasienten ennå ikke fullt ut kan gjøre selv. Det er dette som gir ideen om å arbeide «som en dobbel» sin særlige betydning. Målet er ikke bare å avkode et allerede eksisterende skjult budskap, men å bidra til at noe som hittil ikke har vært tenkbart på vanlig måte kan begynne å få psykisk form.

Dette perspektivet blir særlig interessant når vi beveger oss mot svært tidlige erfaringer. Før vi har et utviklet språk og en sammenhengende autobiografisk hukommelse, lærer vi allerede kontinuerlig. Spedbarn og små barn kan lære og huske, samtidig som voksne vanligvis har svært få autobiografiske erindringer fra de første leveårene. Utviklingen av autobiografisk hukommelse og det som kalles infantil eller barndomsamnesi er komplekse prosesser, og det er derfor ikke nødvendig å anta et senere tilgjengelig episodisk minne for at tidlige erfaringer skal kunne få betydning.

Dette er noe av bakgrunnen for at man i traumefeltet snakker om preverbale erfaringer eller preverbale minner. Begrepet bør ikke forstås som at det ligger komplette, skjulte filmer fra spedbarnsalderen som senere kan hentes frem. Det interessante er snarere at tidlig læring kan eksistere uten den typen sammenhengende autobiografisk erindring vi vanligvis mener når vi sier «jeg husker». En nyere gjennomgang av EMDR ved preverbale traumer beskriver nettopp slike erfaringer i form av implisitt informasjon uten vanlig kontekst og mening, samtidig som forfatterne understreker at forskningen på EMDR spesifikt for preverbale traumer fortsatt er i en tidlig fase.

Det gjør også skillet mellom terapeutisk erfaring og historisk dokumentasjon viktig. En kroppslig reaksjon, et bilde eller en sterk følelse som oppstår i terapi kan være klinisk betydningsfull uten å bevise at en bestemt hendelse faktisk fant sted. Hukommelse er rekonstruerende, og forskning på gjenfunne og falske minner viser at både spontan gjenkalling og påvirkning i terapeutiske sammenhenger må forstås nyansert. Det er derfor fullt mulig å arbeide terapeutisk med det som aktiveres uten å gjøre det om til et sikkert faktum om fortiden.

Fra ikke-representert erfaring til EMDR

Det er her forbindelsen til moderne traumeterapi blir særlig interessant. I Eye Movement Desensitization and Reprocessing, EMDR, starter man ofte med noe som faktisk er representert: et belastende minne, et bilde av hendelsen, en negativ forestilling om en selv, følelsene som aktiveres og de kroppslige reaksjonene som følger med. Men klinisk arbeid stopper ikke nødvendigvis der. En person kan for eksempel reagere sterkt når en partner virker fjern. Når reaksjonen undersøkes nærmere, kan den inneholde kroppslig uro, intens frykt for å bli forlatt og en negativ kognisjon som «jeg betyr ingenting». Noen ganger finnes et tydelig tidligere minne som passer til mønsteret. Andre ganger kommer flere minner. Og i enkelte tilfeller finnes det ikke én avgrenset hendelse som tilfredsstillende forklarer reaksjonen.

Teknikker som floatback illustrerer hvordan EMDR kan bevege seg fra en aktuell reaksjon bakover mot tidligere materiale. Pasienten kan holde kontakt med følelsen, den negative forestillingen eller den kroppslige aktiveringen og undersøke hvilke tidligere situasjoner som forbindes med den samme opplevelsen. Floatback inngår blant de kliniske teknikkene Francine Shapiro beskriver for å identifisere tidligere hendelser som kan være relevante for dagens reaksjonsmønster. Det som dukker opp, behøver ikke å være historiens objektivt første hendelse. Det kan være en eldre situasjon knyttet til samme mønster, eller flere erfaringer som på forskjellige måter inngår i sammenhengen.

Her oppstår en tydelig klinisk parallell til problemstillingen Botella beskriver: Reaksjonen kan være tydeligere enn fortellingen. Personen vet kanskje ikke hvorfor en bestemt situasjon oppleves truende, men den kroppslige alarmen er sterk. Personen kan ikke redegjøre for hvorfor avstand fra andre oppleves som katastrofal, men forventningen om å bli forlatt oppstår nesten automatisk. Den negative forestillingen «jeg er ikke viktig» kan føles selvinnlysende selv om personen ikke kan peke på øyeblikket da den ble etablert.

EMDR forstår dette gjennom sin Adaptive Information Processing-modell, vanligvis forkortet AIP. Dette er det teoretiske rammeverket for EMDR, og modellen legger til grunn at tidligere erfaringer inngår i minnenettverk som påvirker persepsjoner, holdninger og reaksjoner i nåtiden, og at utilstrekkelig bearbeidede belastende erfaringer kan opprettholde psykiske vansker. AIP er en klinisk teori og skal ikke forveksles med en ferdig dokumentert nevrobiologisk modell av hvordan minner faktisk er organisert i hjernen.

Botellas metapsykologi beskriver et annet psykisk landskap og bruker andre begreper, men det kliniske fenomenet som gjør forbindelsen interessant, er nært beslektet: Mennesker kan være organisert av tidligere erfaring på måter som ikke lar seg redusere til en eksplisitt historie om fortiden. Det er også derfor kroppslig aktivering får en viktig plass i EMDR. Kroppen behandles ikke som et historisk arkiv som kan fortelle terapeuten nøyaktig hva som skjedde, men den aktuelle reaksjonen kan være en inngang til et mønster som ikke umiddelbart lar seg formulere språklig. Det samme gjelder affekten. Frykten, skammen eller hjelpeløsheten er ikke bare støy rundt den egentlige historien, men kan være en del av selve organiseringen av erfaringen.

Den negative kognisjonen kan på samme måte fungere som et komprimert uttrykk for et bredere mønster: «Jeg er maktesløs», «jeg er ikke verdt noe», «jeg kan ikke stole på noen». Slike formuleringer er ikke nødvendigvis tanker personen opprinnelig hadde da erfaringene fant sted. De kan være den formen et mer omfattende mønster får når det forsøkes uttrykt med ord i terapi. På den måten blir forbindelsen mellom psykodynamisk arbeid med ikke-representert materiale og moderne arbeid med minnenettverk mer interessant enn spørsmålet om hvilken teori som «har rett». Begge retter oppmerksomheten mot et klinisk felt hvor aktuelle reaksjoner, kroppslig aktivering, affekt, relasjonelle forventninger og tidligere erfaringer virker sammen uten at dette nødvendigvis foreligger som én ferdig autobiografisk fortelling.

Fra minner til kjernemønstre

Dette kan også hjelpe oss til å forstå hvorfor enkelte kjernemønstre er så motstandsdyktige mot rasjonell korrigering. Et menneske kan ha gode grunner til å vite at det er kompetent, men fortsatt reagere på feil som om de avslører en grunnleggende utilstrekkelighet. Man kan vite at dagens partner er pålitelig, men reagere på avstand som om relasjonen står i umiddelbar fare. Man kan forstå at sjefens kritikk ikke innebærer noen katastrofe, samtidig som kroppen går i alarm. Kjernemønstre kan være organisert på flere nivåer samtidig: som tanker og minner, men også som automatiserte forventninger, affektive koblinger og kroppslige reaksjoner. Noen har tydelige historiske utgangspunkter. Andre er formet gjennom gjentatte erfaringer over tid.

Derfor kan terapi måtte arbeide på flere nivåer. Noe kan forstås gjennom refleksjon og språk, noe blir tydelig i relasjonen mellom terapeut og pasient, noe kan bearbeides gjennom konkrete minner, og noe må kanskje først få en form før det i det hele tatt kan forstås. Her bidrar Botella med et språk for noe som lett forsvinner når vi bare snakker om «ubevisste tanker». Problemet kan ligge før den ferdige tanken. Det psykiske materialet kan være virksomt uten å være fullt symbolisert, representert eller fortellbart. EMDR nærmer seg problemstillingen fra en annen side ved å undersøke hva som aktiveres, hvilke forbindelser som oppstår og hvordan materialet endres under prosesseringen.

En nåtidstrigger kan aktivere en følelse. Følelsen kan åpne et eldre minne, som igjen kan lede til et annet. Kroppen kan reagere før personen forstår sammenhengen, og nye bilder eller forbindelser kan oppstå underveis. Etter hvert kan et mønster som tidligere først og fremst ble opplevd, også bli mulig å se og beskrive. I Botellas psykoanalytiske språk kan man snakke om figurabilitet og representasjon. Innenfor EMDRs AIP-modell vil man heller beskrive bearbeiding og endring i minnenettverk. Begrepene kan ikke uten videre oversettes til hverandre, men de peker mot en viktig klinisk erfaring: Psykisk endring skjer ikke alltid ved at vi først forstår hele historien og deretter endrer reaksjonen. Noen ganger endrer reaksjonen og forbindelsene seg under selve arbeidet, og forståelsen blir tydeligere etter hvert.

Det er kanskje den mest interessante forbindelsen mellom den franske psykoanalytiske tradisjonen og moderne traumearbeid. Ikke fordi metodene er de samme, men fordi de møter et beslektet grunnproblem: hvordan vi kan forstå og behandle psykiske reaksjoner når erfaringen som organiserer dem ikke ligger ferdig tilgjengelig som språk og minner. Det vi kan fortelle om livet vårt, er ikke nødvendigvis det samme som alt livet har lært oss. Noen ganger finnes erfaringen som et tydelig minne. Andre ganger finnes den først og fremst i måten vi reagerer på, i kroppen, i forventningene våre eller i mønstrene som gjentar seg. Og noen ganger begynner terapi nettopp der ordene ennå ikke helt finnes.

Dette leder videre til et beslektet, men annet spørsmål. Et kjernemønster kan være bygget av det som skjedde. Men hva med det som aldri skjedde – tryggheten, speilingen, reguleringsstøtten eller responsen som skulle ha vært der? Det er et annet problem, og krever en annen historie.