Tomhet – og det som aldri ble utviklet

Mange mennesker beskriver en følelse av tomhet. For noen kommer den i perioder med depresjon, utmattelse, tap eller ensomhet. For andre er den vanskeligere å forklare: en opplevelse av at noe mangler på innsiden, at man fungerer uten helt å kjenne hva man ønsker, at kontakten med egne følelser er svak, eller at nærhet og bekreftelse hjelper bare så lenge den andre faktisk er til stede. Tomhet er ikke én bestemt psykologisk tilstand og peker heller ikke mot én diagnose. Forskningen viser at selv kronisk tomhet er vanskelig å avgrense presist, men beskrivelser handler ofte om en opplevelse av frakobling fra seg selv eller andre, nummenhet, manglende mening eller svakere opplevelse av identitet og indre sammenheng. Tomhet kan samtidig skilles fra både ensomhet, håpløshet og depresjon, og kan ha svært forskjellig betydning hos forskjellige mennesker.

Når vi forsøker å forstå psykiske vansker, leter vi ofte etter det som skjedde. Et tap, en krenkelse, en skremmende hendelse, en konflikt eller en relasjon som gjorde vondt. Det passer godt med hvordan vi vanligvis tenker om årsaker: noe hendte, og hendelsen fikk konsekvenser. Men noen vansker lar seg ikke enkelt forstå på denne måten. Personen kan ha få dramatiske minner fra oppveksten og likevel streve med å regulere sterke følelser, tåle avstand, kjenne egne behov eller opprettholde en stabil opplevelse av egen verdi. Da oppstår et annet spørsmål: Hva hvis problemet ikke først og fremst handler om noe vondt som skjedde, men om psykiske funksjoner som ikke fikk tilstrekkelig gode betingelser for å utvikle seg?

Dette var et av spørsmålene den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott arbeidet med. Han var opptatt av at spedbarnet ikke kommer til verden med ferdig evne til selvregulering, en stabil selvfølelse eller forståelse av egne følelsestilstander. Slike kapasiteter utvikles gradvis i samspill med andre. For Winnicott var omsorgsmiljøet derfor ikke bare en påvirkning på et allerede ferdig individ. Det var en del av betingelsene selvet utviklet seg innenfor.

Det som først må bæres av en annen

Et av Winnicotts mest kjente begreper er the good-enough mother, vanligvis oversatt med den gode nok moren. Det er et historisk begrep fra en tid da den tidlige omsorgen i stor grad ble formulert som et forhold mellom mor og barn. I dag er det mer naturlig å snakke om god nok omsorg. Poenget er heller ikke at en omsorgsperson skal forstå barnet perfekt. Tvert imot mente Winnicott at barnet trenger omsorg som er tilstrekkelig god, ikke feilfri. Tidlig i livet er barnet sterkt avhengig av at omgivelsene tilpasser seg dets behov. Etter hvert kan det tåle mer frustrasjon, venting og forskjell mellom egne behov og det omgivelsene tilbyr. Et perfekt responsivt miljø er verken mulig eller nødvendig.

Winnicott brukte begrepet holding om den samlede måten barnet blir ivaretatt på – ikke bare det å bli holdt fysisk, men også kontinuitet, forutsigbarhet, beskyttelse mot overveldelse og en tilstrekkelig tilpasning til barnets behov. Når dette fungerer godt nok, kan kapasiteter som først støttes utenfra gradvis i større grad bæres av barnet selv. Barnet blir etter hvert bedre i stand til å tåle frustrasjon, regulere følelsestilstander og oppleve en viss kontinuitet i seg selv. Winnicotts modell er psykoanalytisk og kan ikke leses som en moderne empirisk utviklingsmodell, men den grunnleggende betydningen av sensitiv og responsiv omsorg har god støtte i nyere utviklingsforskning. En omfattende paraplygjennomgang publisert i 2026 fant moderate sammenhenger mellom sensitiv omsorg og trygg tilknytning, språk og kognitiv utvikling, men bare en liten sammenheng med brede senere sosioemosjonelle problemer. Det understreker begge sider av bildet: tidlig omsorg har betydning, men bestemmer ikke alene hvordan et menneske utvikler seg.

Wilfred Bion beskrev et nærliggende problem fra en annen vinkel. Et lite barn kan oppleve sterke kroppslige og følelsesmessige tilstander lenge før det har språk eller kapasitet til å forstå hva som skjer. Sult, smerte, redsel eller sinne kan være intense erfaringer uten ennå å kunne organiseres som «jeg er redd» eller «dette kommer til å gå over». I Bions teori betegner reverie omsorgspersonens mottakelighet for barnets følelsestilstand, mens forholdet mellom container og contained beskriver hvordan erfaring barnet ennå ikke klarer å håndtere psykisk, kan tas imot og bearbeides i samspillet med en annen. Hans begrep alpha function betegner i denne modellen omformingen av rå sanse- og følelsesmessig erfaring til psykisk materiale som i større grad kan inngå i bilder, drømmer, symbolisering og tenkning. Dette er psykoanalytisk teori, ikke en bokstavelig beskrivelse av hvordan hjernen behandler informasjon. Men Bions grunnidé er klinisk gjenkjennelig: noe må kunne erfares uten å bli overveldende før det lettere kan undersøkes, forstås og etter hvert håndteres mer på egen hånd.

Winnicott og Bion gir dermed språk til to sider av en beslektet utviklingsprosess. Winnicott beskriver et miljø som er stabilt nok til at utviklingen kan finne sted; Bion er mer opptatt av hvordan følelsesmessig erfaring kan bli psykisk bearbeidbar i møte med en annen. Moderne begreper som samregulering, tilknytning og mentalisering kommer fra andre teoritradisjoner og skal ikke likestilles med disse eldre modellene, men de undersøker deler av det samme kliniske landskapet: hvordan evnen til å håndtere og forstå eget indre liv utvikles i relasjon til andre.

Dette gir også en mer presis inngang til Winnicotts begreper true self og false self, det sanne og det falske selvet. Begrepene kan høres mer absolutte ut enn de bør. Winnicott mente ikke at det finnes én skjult «ekte personlighet» under en falsk maske. Det sanne selvet handlet snarere om spontanitet, vitalitet og opplevelsen av at egne uttrykk kommer innenfra. Det falske selvet var knyttet til tilpasning til omgivelsene. Vi trenger alle slik tilpasning. Problemet oppstår først når den blir så dominerende at personen kan fungere svært godt utad, men i mindre grad opplever livet som spontant, levende eller eget.

Her blir forbindelsen til tomhet interessant. Et menneske kan ha utviklet stor evne til å forstå hva andre forventer, prestere, være ansvarlig og holde relasjoner stabile, samtidig som kontakten med egne ønsker og behov er svakere. Personen kan være sosial, kompetent og omsorgsfull og likevel få problemer når spørsmålet blir: «Hva vil egentlig jeg?» Når aktivitet, prestasjon eller andre mennesker forsvinner, kommer ikke nødvendigvis ro. Det kan i stedet oppstå en opplevelse av tomhet. Dette forklarer ikke all tomhet, men gir en mulig forståelse av hvorfor tomhet hos noen oppleves mindre som tristhet og mer som manglende retning, vitalitet eller kontakt med seg selv.

Winnicotts idé om kapasiteten til å være alene passer inn i det samme bildet. Han formulerte det paradoksalt: evnen til å være alene utvikles først gjennom erfaringen av å kunne være alene i nærvær av en annen. Barnet kan være opptatt med sitt uten stadig å måtte sikre seg at relasjonen fortsatt finnes, fordi en trygg annen er tilgjengelig i bakgrunnen. Etter hvert kan noe av denne opplevelsen av trygg kontinuitet bæres videre også når personen faktisk er alene. Det gir en interessant forskjell mellom det å fysisk være uten andre og det å ha psykisk kapasitet til å være alene. Noen opplever alenetid som frihet og hvile; andre får raskt behov for aktivitet, kontakt eller bekreftelse for ikke å kjenne uro eller tomhet. Dette kan ha mange årsaker, men illustrerer Winnicotts tanke om at noe av det vi senere opplever som indre stabilitet, kan ha en relasjonell utviklingshistorie.

Når det som mangler får betydning

André Green førte spørsmålet om fravær videre. I sitt kjente arbeid om den døde moren beskrev han ikke en mor som faktisk var død, og heller ikke generelt en kald eller utilstrekkelig omsorgsperson. Han var opptatt av et mer bestemt forløp: en mor som først hadde vært følelsesmessig tilgjengelig, men som senere ble psykisk tilbaketrukket, eksempelvis gjennom depresjon, sorg eller annen alvorlig belastning. For barnet er personen fortsatt fysisk til stede, men noe i den følelsesmessige forbindelsen er blitt borte. Green brukte dette kliniske bildet som utgangspunkt for et langt bredere arbeid om fravær, negativitet og psykisk erfaring som ikke har nådd full representasjon.

Det er særlig dette som gjør Green relevant her. Det som ikke skjer, kan få betydning uten at det etterlater seg et avgrenset minne. Et barn får ikke senere et episodisk minne med innholdet «jeg fikk for lite hjelp til å forstå følelsene mine» eller «mine behov ble sjelden møtt med interesse». Betydningen kan i stedet vise seg i hvordan barnet gradvis lærer å forholde seg til følelser og behov. Kanskje sinne blir vanskelig å tåle fordi det ofte møtte kulde, tristhet blir raskt gjort om til problemløsning, frykt blir møtt med beskjed om å ta seg sammen, eller behovet for nærhet oppleves som belastende for andre. Barnet kan da finne måter å tilpasse seg på som fungerer svært godt i den aktuelle familien: ikke trenge så mye, være flink, lese rommet, passe på andre eller holde vanskelige følelser for seg selv.

Det er lett å undervurdere slike mønstre fordi de ikke nødvendigvis ser dramatiske ut. Et barn kan ha fått trygg bolig, mat, skoleoppfølging, ferier og foreldre som oppriktig ønsket det vel, samtidig som enkelte deler av følelseslivet fikk lite plass. Det er heller ikke nødvendig å beskrive dette som omsorgssvikt. Utvikling er mer finmasket enn skillet mellom god og dårlig omsorg. Det interessante spørsmålet er hvilke erfaringer barnet fikk mye av, hvilke det fikk lite av, og hvilke løsninger det måtte utvikle for å fungere i miljøet det faktisk hadde.

Dette må samtidig ikke bli en teori hvor voksnes vansker automatisk forklares med foreldrene. Barn har ulike temperamenter og biologiske forutsetninger, og samspillet mellom barn og omsorgsperson går begge veier. Søsken kan utvikle seg svært forskjellig, og senere venner, kjærester, skole, arbeid, kultur, belastninger og gode erfaringer fortsetter å forme oss. Utvikling er ikke deterministisk. At tidlige relasjoner har betydning, betyr ikke at man kan lese den voksnes psykiske liv baklengs og med sikkerhet slutte hvordan barndommen må ha vært.

Det samme gjelder tomhet. Kronisk tomhet er særlig kjent som et symptom ved borderline personlighetsproblematikk, men fenomenet er bredere enn dette. Forskningen beskriver blant annet frakobling fra seg selv og andre, nummenhet, manglende mening og svakere identitetsfølelse, samtidig som tomhet kan skilles fra ensomhet, håpløshet og depresjon. To mennesker som begge sier «jeg føler meg tom» kan derfor beskrive ganske forskjellige tilstander. Hos den ene kan det handle om depresjon og manglende glede, hos en annen om dissosiativ nummenhet, hos en tredje om ustabil identitetsfølelse og hos en fjerde om tap eller ensomhet. Hos noen kan tomheten også være nært knyttet til spørsmålet denne artikkelen undersøker: at kontakten med egne følelser, ønsker, behov eller opplevelsen av et sammenhengende selv er svakere eller mindre tilgjengelig.

Når behandling også handler om utvikling

Dette får betydning for hvordan vi tenker om psykoterapi. Dersom en person har et avgrenset traumatisk minne som stadig aktiveres, kan behandling rette seg ganske direkte mot hendelsen og reaksjonene som er knyttet til den. Men hvordan bearbeider man et minne om trøst man aldri fikk? Hvordan prosesserer man en trygghet som ikke fikk anledning til å bli særlig stabil, eller en erfaring av å kunne ha behov som aldri fikk nok plass?

Det betyr ikke at minnebearbeiding blir irrelevant. Utviklingsmessige mønstre inneholder ofte mange konkrete minner. En person som har lært at egne behov er belastende, kan huske en rekke episoder med avvisning, kritikk eller å måtte klare seg selv. Slike erfaringer kan være viktige i behandling, også med Eye Movement Desensitization and Reprocessing, EMDR. Nåtidige situasjoner som utløser skam, frykt for avvisning eller en følelse av verdiløshet kan være knyttet til tidligere erfaringer som lar seg bearbeide. Men dersom problemet også består i at en psykisk kapasitet ikke fikk tilstrekkelige utviklingsbetingelser, vil det ikke nødvendigvis være nok å finne og prosessere flere minner. Et kjernemønster kan være formet både av det som skjedde og det som gjentatte ganger ikke skjedde.

Da får den terapeutiske relasjonen betydning på flere måter. Den er et sted hvor fortiden kan forstås og bearbeides, men også et faktisk samspill hvor personen kan oppdage hvordan han eller hun reagerer i kontakt med et annet menneske. Man kan få erfaring med å kjenne etter før man tilpasser seg, uttrykke et behov uten at relasjonen bryter sammen, være uenig uten å miste kontakten eller oppleve at en misforståelse faktisk kan repareres. For noen handler arbeidet om å skille følelser fra hverandre og finne ord for dem. For andre er følelsene godt forstått intellektuelt, mens det vanskeligste er å tåle dem når de faktisk oppstår.

Her gir mentalisering et nyttig moderne språk. Å mentalisere innebærer å forsøke å forstå egen og andres atferd i lys av mentale tilstander som følelser, tanker, ønsker og intensjoner, samtidig som man beholder en grunnleggende usikkerhet om hva som faktisk foregår i et annet menneske. Denne kapasiteten er ikke konstant; den kan svekkes når følelsesaktiveringen blir sterk. Forskningen på foreldres reflektive fungering, som er en måte å undersøke foreldres mentalisering på, finner sammenhenger med kvaliteten på omsorgsatferd, samtidig som forholdet påvirkes av en rekke andre faktorer. Terapi kan på tilsvarende måte handle om mer enn å forklare historien. Den kan gi gjentatte erfaringer med å stoppe opp, oppdage hva som skjer, skille egne reaksjoner fra den andres og gjøre tilstander som tidligere raskt ble handlet på, unngått eller koblet bort mer mulige å tenke om.

Bions begrep containment kan også være klinisk nyttig dersom det brukes som en psykologisk modell og ikke som en bokstavelig mekanisme. En terapeut som kan møte sterk affekt uten å bli overveldet av den, avvise den eller straks forsøke å få den bort, kan bidra til at pasienten får anledning til å undersøke følelsen. Det som tidligere bare var kaotisk, farlig eller uutholdelig kan gradvis bli mer differensiert og mulig å tenke om. Poenget er ikke at terapeuten permanent skal regulere pasienten. Målet er at mer av denne kapasiteten etter hvert skal bli tilgjengelig for personen selv.

Det finnes derfor en viktig forskjell mellom å forstå noe og å kunne gjøre noe annet når det virkelig gjelder. En person kan vite at det er lov å ha behov og likevel kjenne sterk skam idet et behov oppstår. Man kan forstå at en partner ikke har tenkt å forlate en og likevel gå i alarm når kontakten blir svakere. Man kan ha analysert oppveksten grundig og fortsatt være avhengig av prestasjon for å kjenne egen verdi. Mer forklaring alene er ikke alltid nok. Endring kan også kreve nye erfaringer, øvelse og gradvis utvikling av andre måter å regulere, forstå og være i kontakt med seg selv på.

I psykodynamisk språk brukes ofte internalisering om deler av denne prosessen. Funksjoner som først i stor grad bæres i samspill med andre, kan etter hvert bli mer tilgjengelige innenfra. Den roen man tidligere bare fant hos en annen, kan i større grad gjenfinnes i seg selv. Bekreftelse utenfra kan fortsatt være betydningsfull uten å være avgjørende for at selvfølelsen skal eksistere. Egne følelser kan møtes med interesse i stedet for umiddelbar avvisning. Å være alene kan gradvis oppleves mindre som fravær og mer som en tilstand hvor man fortsatt er i kontakt med seg selv.

Dette betyr ikke at terapeuten skal bli en erstatningsforelder eller forsøke å gjenskape en barndom som ikke kan gjøres om. Psykoterapi mellom voksne har andre rammer og grenser enn omsorg for et barn. Men innenfor disse rammene kan nye erfaringer få betydning. Terapi kan ikke levere en ny oppvekst, men utvikling slutter heller ikke fordi barndommen er over.

Fra tomhet til mer indre sammenheng

Sett på denne måten er tomhet ikke nødvendigvis et hull hvor et «egentlig selv» ligger gjemt og venter på å bli funnet. Hos noen kan det være mer treffende å forstå den som en svakere forbindelse til deler av det indre livet: følelser som er vanskelige å skille fra hverandre, behov som raskt forsvinner i møtet med andre, ønsker som først blir tydelige når noen andre foreslår dem, eller en selvfølelse som trenger kontinuerlig støtte utenfra. Behandlingen blir da ikke først og fremst en jakt på én glemt årsak. Den kan handle om å gjøre det indre livet mer differensiert, sammenhengende og tilgjengelig.

Winnicott gir oss et språk for miljøet som støtter utviklingen lenge nok til at mer kan bæres selv. Bion beskriver hvordan erfaring som i utgangspunktet er vanskelig å tenke om, kan bli mer psykisk bearbeidbar. Green minner oss om at fravær kan få psykisk betydning selv når det ikke finnes én dramatisk hendelse å peke på. Moderne forskning på sensitiv omsorg, tilknytning og mentalisering undersøker slike spørsmål med helt andre modeller og metoder. Ingen av perspektivene alene gir en fullstendig teori om menneskelig utvikling, men de møtes rundt en viktig observasjon: Noen av de psykiske kapasitetene vi senere opplever som våre egne, utvikles først i samspill med andre.

Det gir også en mer nyansert forståelse av kjernemønstre. «Jeg er ikke viktig» kan være knyttet til konkrete avvisninger, men også til utallige mindre erfaringer hvor egne følelsestilstander sjelden vakte særlig interesse. «Jeg må klare alt selv» kan springe ut av tydelige svik, men kan også vokse gradvis frem dersom hjelp og samregulering sjelden var tilgjengelig. «Jeg vet ikke hvem jeg er» trenger ikke ha ett opprinnelig øyeblikk dersom barnet gjennom lang tid først og fremst lærte å registrere hva andre trengte fra det.

Her møtes også de tre artiklene i serien. Freud åpnet spørsmålet om hvordan vi påvirkes av psykiske prosesser vi ikke har full bevisst tilgang til. Botella og den franske tradisjonen førte oss videre til erfaring som ikke nødvendigvis foreligger som et ferdig minne eller en ferdig psykisk representasjon. Winnicott, Bion og Green åpner for et tredje spørsmål: Hva med det som ikke bare er vanskelig å huske eller formulere, men som ikke fikk tilstrekkelig anledning til å utvikle seg?

Da kan terapi handle om mer enn å avdekke eller bearbeide fortiden. Noen ganger skal et minne prosesseres. Noen ganger skal et mønster forstås. Noen ganger trenger en gammel måte å beskytte seg på å bli mindre nødvendig.

Og noen ganger må noe også få fortsette å utvikle seg.