Hvorfor overtenker jeg alt?

Å tenke grundig er vanligvis en fordel. Vi trenger evnen til å sammenligne alternativer, forestille oss konsekvenser, lære av erfaringer og endre planer når ny informasjon dukker opp.

Men noen ganger fortsetter analysen lenge etter at den har sluttet å gjøre beslutningen bedre.

Du går gjennom samtalen én gang til. Deretter én gang til. Du vurderer flere alternativer, finner et nytt problem ved hvert av dem og blir mindre sikker jo mer du tenker. Eller du forsøker å forstå hvorfor noe skjedde, men hvert svar åpner bare et nytt spørsmål.

Det er dette mange omtaler som å «overtenke».

Overtenking er imidlertid ikke et psykologisk fagbegrep og heller ikke ett bestemt personlighetstrekk. Den samme opplevelsen kan oppstå av ganske forskjellige grunner.

Det er derfor mer interessant å spørre hva som driver tenkningen enn om man er en «overtenker».

Når grundighet blir fastlåst analyse

Det finnes ingen bestemt mengde tenkning som er for mye. Noen beslutninger fortjener flere dagers overveielse. Andre kan tas på sekunder.

Det viktigste er om tenkningen fremdeles tilfører noe.

God refleksjon beveger seg vanligvis fremover. Ny informasjon endrer vurderingen. Alternativer blir sortert. Noen forklaringer blir mer sannsynlige og andre mindre sannsynlige. Til slutt når man et punkt der beslutningsgrunnlaget er godt nok.

Fastlåst analyse har en annen form. Man går gjennom omtrent det samme materialet flere ganger uten at usikkerheten faktisk blir mindre.

Noen ganger skjer det motsatte: Jo mer man analyserer, desto flere muligheter oppdager man.

Det er ikke så merkelig som det høres ut. Komplekse problemer har sjelden én mulig fortolkning. Hvis kriteriet for å avslutte analysen er at all usikkerhet skal være borte, kan mer tenkning produsere stadig flere grunner til å fortsette.

Uro kan være én drivkraft

Nevrotisisme kan være én av flere faktorer som påvirker dette.

Personer høyere på nevrotisisme har i gjennomsnitt større tilbøyelighet til negative følelsesreaksjoner og stress. Hvis en hendelse derfor vekker sterkere uro, skam eller usikkerhet, kan den også bli vanskeligere å legge bort. Nevrotisisme er samtidig en disposisjon, ikke det samme som selve tankeprosessen.

En kommentar som knapt registreres av én person, kan hos en annen fortsette å føles viktig lenge etterpå:

«Hva mente hun egentlig?»

«Burde jeg ha sagt noe annet?»

«Har jeg misforstått situasjonen?»

Her kan overtenking etter hvert gli over i bekymring eller grubling.

Men ikke all overtenking starter med angst.

Grundighet kan også bli vanskelig å avslutte

Noen mennesker foretrekker gjennomtenkte beslutninger og ønsker å ha oversikt før de handler. Personlighetstrekk knyttet til planmessighet kan blant annet komme til uttrykk gjennom organisering, målrettethet og grundighet.

I mange sammenhenger er dette en styrke.

Det blir først problematisk dersom kriteriet for å være ferdig blir så strengt at nesten ingen beslutning føles godt nok undersøkt.

Da kan spørsmålet endre seg fra:

«Har jeg et godt nok grunnlag for å bestemme meg?»

til:

«Kan jeg være helt sikker på at dette er det riktige valget?»

Det siste spørsmålet er langt vanskeligere å avslutte, fordi viktige valg sjelden kommer med garantier.

Noen ser rett og slett flere muligheter

Personlighetstrekket åpenhet handler blant annet om interesse for ideer, perspektiver, fantasi og kompleksitet. Personer varierer derfor også i hvor naturlig det er å utforske alternative fortolkninger og se en sak fra flere vinkler.

Dette kan være en betydelig ressurs.

En person ser kanskje én nærliggende forklaring på en hendelse. En annen oppdager raskt fem.

Det betyr ikke at høy åpenhet fører til problematisk overtenking. Men evnen og interessen for å generere mange muligheter kan påvirke formen analysen får. Dersom den kombineres med sterk usikkerhet eller et behov for å finne ett endelig riktig svar, kan det bli vanskeligere å vite når man har tenkt nok.

Derfor er det ofte kombinasjonen av trekk, situasjon og motivasjon som er interessant – ikke én enkelt personlighetsskåre.

Samme atferd kan ha forskjellige årsaker

To mennesker kan begge bruke en time på å bestemme seg og likevel gjøre det av helt forskjellige grunner.

Den ene forsøker å forstå alle alternativene.

Den andre vil minimere risiko.

En tredje er redd for å gjøre feil.

En fjerde forsøker å forutse hvordan beslutningen vil bli vurdert av andre.

En femte har egentlig allerede bestemt seg, men fortsetter å kontrollere om beslutningen var riktig.

Utenfra kan alt se ut som «overtenking». Psykologisk er det ikke nødvendigvis den samme prosessen.

Dette illustrerer også hvorfor en hel personlighetsprofil ofte er mer informativ enn en enkelt skåre. NEO-PI-3 beskriver personlighet gjennom fem hovedtrekk og 30 fasetter, slik at ulike trekk kan forstås i sammenheng.

Bekymring og grubling er mer spesifikke prosesser

Noe av det vi kaller overtenking, er mer presist bekymring eller grubling.

Bekymring retter seg ofte mot fremtiden:

«Hva hvis dette går galt?»

Grubling er oftere knyttet til fortiden, egne reaksjoner eller betydningen av det som har skjedd:

«Hvorfor gjorde jeg det?»

«Hvorfor reagerte jeg sånn?»

Skillet er ikke absolutt. En stor metaanalyse fant at bekymring og grubling henger tydelig sammen, samtidig som sammenhengen er langt fra så sterk at de kan behandles som nøyaktig samme fenomen.

Et sosialt møte kan for eksempel utløse begge deler. Før møtet bekymrer du deg for hva som vil skje. Etterpå grubler du over hva du sa. Grublingen kan igjen skape ny bekymring for neste gang.

Når slike tanker blir gjentakende, negative og vanskelige å avslutte, nærmer vi oss det forskningen omtaler som repetitiv negativ tenkning.

Når tankene ikke slipper taket – om grubling, bekymring og mentale tankefeller

Har tenkningen gitt deg noe nytt?

Et praktisk skille er å spørre:

Har jeg fått ny informasjon siden sist jeg vurderte dette?

Hvis svaret er ja, kan det være god grunn til å tenke videre.

Hvis svaret er nei, men hjernen likevel krever en ny runde med de samme argumentene, kan analysen ha skiftet funksjon.

Målet er kanskje ikke lenger å forstå problemet bedre. Målet kan ha blitt å føle seg helt sikker.

Det er en viktig forskjell.

Mange problemer kan løses gjennom analyse. Men det er svært vanskelig å tenke seg frem til full sikkerhet om fremtiden, andre menneskers tanker, tidligere valg eller alle konsekvensene av en beslutning.

På et tidspunkt må et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag være nok.

Personlighet er ikke skjebne

Det er lett å lese om personlighet som om trekkene beskriver faste handlingsmønstre:

«Jeg har høy nevrotisisme, derfor kommer jeg alltid til å overtenke.»

Slik fungerer ikke personlighet.

Personlighet beskriver tilbøyeligheter. Den sier noe om hvilke reaksjoner og preferanser som lettere oppstår, ikke hva man er nødt til å gjøre.

En person som raskt ser risiko, kan bli svært god til å skille mellom risiko som krever handling og risiko som må tolereres. En person som ser mange perspektiver, kan lære å sette et sluttpunkt for analysen. En svært grundig person kan velge når grundighet er verdifullt og når «godt nok» faktisk er godt nok.

Å forstå sin personlighet handler derfor ikke om å plassere seg selv i en boks.

Det handler om å forstå hvorfor enkelte mønstre oppstår lettere enn andre – og hva som skjer når de gjør det.