Når psykiske belastninger setter seg i kroppen – om somatiske uttrykk og kroppslige symptomer

Hjertebank. Trykk i brystet. Svimmelhet. Kvalme. Muskelverk. Hodepine. Pustevansker. Prikking i kroppen. En klump i halsen. Uro i magen. En følelse av å være konstant utmattet.

Slike symptomer forbindes gjerne med fysisk sykdom. Likevel kan mange av dem også oppstå eller forsterkes når vi er redde, bekymret, nedstemte eller står i langvarige belastninger. For noen er det nettopp kroppen som først gjør det tydelig at noe er galt. Man kan oppleve betydelige fysiske plager lenge før man selv tenker at stress, angst eller andre psykiske belastninger kan være en del av bildet.

Dette blir noen ganger omtalt som at psykiske problemer «setter seg i kroppen». Formuleringen kan være nyttig, men den kan også misforstås. Kroppslige symptomer som påvirkes av psykiske prosesser, er ikke innbilte eller mindre virkelige enn andre symptomer. Hjertet kan faktisk slå raskere. Musklene kan være spent. Pusten kan endre seg. Man kan faktisk bli svimmel, kvalm eller få smerter.

Begrepet somatisering brukes gjerne når psykiske eller emosjonelle belastninger kommer til uttrykk gjennom kroppslige symptomer. Også dette begrepet kan være nyttig, men det blir misvisende dersom det forstås som at symptomene «egentlig ikke er fysiske». Kroppen og nervesystemet deltar i reaksjonen uansett hva som utløste den. Psykiske belastninger kan utløse, forsterke eller bidra til å opprettholde kroppslige symptomer, samtidig som mennesker med kroppslig sykdom kan oppleve at stress, bekymring, søvn eller følelsesmessige belastninger påvirker symptomene. Det ene utelukker ikke det andre.

Det interessante spørsmålet blir derfor ofte ikke om et symptom er «psykisk eller fysisk», men hvordan hjernen, nervesystemet, resten av kroppen, erfaringene våre og situasjonen vi befinner oss i sammen former det vi kjenner.

Kroppen reagerer på det hjernen oppfatter som viktig

Hjernen regulerer kontinuerlig kroppen. Puls, pust, blodtrykk, fordøyelse, temperatur, hormoner, muskelspenning og en rekke andre prosesser justeres hele tiden uten at vi trenger å tenke over det. Når hjernen registrerer fare eller belastning, endres denne reguleringen.

Ved akutt angst kan det sympatiske nervesystemet øke pulsen, gjøre pusten raskere og mobilisere muskulaturen. Fordøyelsen kan endres, svetteproduksjonen øke og musklene spennes. Dersom man begynner å puste raskt eller dypt, kan endringer i nivået av karbondioksid i blodet bidra til svimmelhet, prikking, nummenhet og en følelse av uvirkelighet. Muskelspenning kan gi hodepine og smerter i nakke, skuldre eller brystkasse, mens fordøyelsessystemet kan reagere med kvalme, magesmerter eller endret avføring.

Dette er i utgangspunktet normale biologiske reaksjoner. De samme systemene hjelper oss når vi faktisk må reagere raskt på fare. Men reaksjonene kan bli plagsomme når alarmsystemet aktiveres svært kraftig, ofte eller over lang tid – og særlig dersom kroppens egne reaksjoner etter hvert oppfattes som tegn på at noe farlig er i ferd med å skje.

Et panikkanfall illustrerer dette tydelig. En person kan plutselig kjenne at hjertet banker, bli svimmel og oppleve at det er vanskelig å få nok luft. Dersom disse signalene tolkes som tegn på at man holder på å besvime, få hjerteinfarkt eller miste kontrollen, øker frykten. Frykten øker den fysiologiske aktiveringen ytterligere. Hjertet slår raskere, pusten endrer seg og oppmerksomheten rettes enda sterkere mot kroppen. I løpet av kort tid kan det utvikle seg en selvforsterkende reaksjon.

Det er derfor fullt mulig at et kroppslig symptom både er fysiologisk reelt og samtidig påvirkes av hvordan nervesystemet fortolker og reagerer på det.

Hjernen registrerer ikke kroppen som et nøytralt måleinstrument

Vi har sanser som forteller oss om verden utenfor kroppen, men hjernen mottar også kontinuerlig informasjon fra kroppen selv. Bearbeidingen og opplevelsen av signaler fra kroppens indre tilstand kalles interosepsjon. Det gjelder blant annet signaler knyttet til hjerteslag, pust, sult, metthet, temperatur, smerte, muskelspenning og aktivitet i fordøyelsessystemet.

Det kan være fristende å forestille seg at hjernen ganske enkelt leser disse signalene direkte, omtrent som instrumentene på et dashbord. Slik fungerer det neppe. Opplevelsen av kroppen dannes i et samspill mellom signalene som faktisk kommer fra kroppen, hva vi retter oppmerksomheten mot, situasjonen vi befinner oss i, tidligere erfaringer og hvordan signalene fortolkes.

Forskning på angst og interosepsjon illustrerer dette godt. Angst innebærer ikke nødvendigvis at mennesker objektivt registrerer kroppens signaler mer nøyaktig. Derimot finner man sammenhenger mellom angst og blant annet større oppmerksomhet mot kroppslige fornemmelser, økt sensitivitet for dem og mer negative vurderinger av hva signalene betyr.

Den samme kroppslige fornemmelsen kan derfor oppleves svært forskjellig avhengig av sammenhengen. Et hardt bankende hjerte midt i en løpetur oppfattes vanligvis som forventet. Den samme følelsen når man ligger stille i sengen om natten, kan vekke langt større bekymring. Kroppssignalet er viktig, men det er ikke alene om å bestemme opplevelsen.

Når oppmerksomheten forsterker det vi kjenner

Kroppen produserer hele tiden små fornemmelser som vanligvis passerer uten at vi legger særlig merke til dem. Når oppmerksomheten rettes mot ett område av kroppen, blir flere av disse signalene tilgjengelige for bevisstheten. Det er ikke nødvendigvis fordi noe nytt har oppstått, men fordi vi registrerer mer av det som allerede foregår.

Dette kan bli særlig tydelig etter sykdom, skader, panikkanfall eller andre skremmende kroppslige opplevelser. Hvis man først har blitt redd for hjertet, pusten, magen, svimmelhet eller en bestemt smerte, er det naturlig å begynne å følge ekstra godt med. Jo mer man overvåker kroppen, desto flere variasjoner oppdager man. Noen av dem kan igjen tolkes som tegn på at noe er galt.

Det kan dermed utvikle seg en sirkel der man kjenner et kroppslig signal, blir bekymret for det, følger enda bedre med og samtidig blir mer fysiologisk aktivert. Den økte aktiveringen skaper eller forsterker kroppslige fornemmelser, som igjen kan oppfattes som bekreftelse på at det faktisk er noe farlig på gang.

Men oppmerksomhet avgjør ikke alene hvordan et kroppssignal oppleves. Hjernen fortolker også signalet i lys av det den allerede har erfart og forventer skal skje.

Hjernen arbeider også med forventninger

En innflytelsesrik modell innen moderne nevrovitenskap beskriver hjernen som et system som ikke bare mottar informasjon, men kontinuerlig forsøker å forutsi hva den kommer til å registrere. Dette omtales gjerne som prediktiv prosessering.

Tanken er ikke at hjernen finner på virkeligheten. Poenget er at sanseinformasjon alltid er ufullstendig og må fortolkes. Hjernen kombinerer derfor informasjonen som kommer inn, med tidligere erfaringer og forventninger om hva som sannsynligvis skjer. Vanligvis er dette svært effektivt.

Også kroppslige signaler må fortolkes på denne måten. Etter gjentatte smerteepisoder kan nervesystemet bli mer innstilt på å oppdage og forvente smerte. Etter flere episoder med kraftig svimmelhet kan små forandringer i balanse eller kroppsstilling lettere få oppmerksomhet. Etter et skremmende panikkanfall kan en liten endring i puls raskt bli knyttet til erfaringen fra tidligere anfall.

Prediktiv prosessering er én modell for å forstå slike fenomener, ikke en ferdig forklaring på alle kroppslige symptomer. Men modellen illustrerer et viktig poeng: det vi kjenner i kroppen, påvirkes både av informasjonen som kommer fra kroppen og av hva nervesystemet har lært å forvente.

Dette ser vi også i placebo- og noceboforskning. Forventninger og tidligere læring kan under enkelte forhold påvirke hvor sterke smerter, bivirkninger og andre symptomer oppleves. Negative forventninger kan bidra til sterkere symptomopplevelse, mens positive forventninger i noen sammenhenger kan dempe den. Dette betyr ikke at man kan «tenke seg frisk». Det viser snarere at forventning er én av flere biologisk relevante faktorer som påvirker hvordan hjernen behandler kroppslig informasjon.

Hvorfor noen symptomer blir langvarige

De fleste kroppslige reaksjoner går over. Hos noen blir symptomene imidlertid vedvarende, enten etter sykdom eller skade, etter en periode med stor belastning eller uten at man finner én enkelt utløsende årsak.

Vedvarende kroppslige symptomer har sjelden én enkel forklaring. Forskningen peker i stedet mot et samspill mellom en rekke mulige mekanismer. Avhengig av tilstanden kan blant annet sykdomsprosesser, betennelsesreaksjoner, søvn, nervesystemets regulering, smertefølsomhet, tidligere erfaring, emosjonell belastning, oppmerksomhet, forventninger og atferd spille inn. Betydningen av de forskjellige faktorene varierer betydelig fra person til person og mellom ulike tilstander.

Dette er en viktig grunn til at moderne forståelse i økende grad går bort fra tanken om at kroppslige symptomer enten må være uttrykk for en klart påvisbar somatisk sykdom eller ha en psykisk årsak. Vedvarende symptomer kan forekomme både hos mennesker med etablert kroppslig sykdom og hos mennesker der medisinske undersøkelser ikke finner én sykdomsprosess som fullt ut forklarer plagene.

Når symptomer varer lenge, kan det dessuten oppstå nye sirkler som bidrar til å opprettholde dem. Smerter kan redusere aktivitet, og redusert aktivitet kan etter hvert gi dårligere fysisk kapasitet, slik at belastninger oppleves enda tyngre. Dårlig søvn kan øke smertefølsomhet og utmattelse, som igjen kan gjøre det vanskeligere å sove. Frykt for bestemte symptomer kan føre til at man unngår aktivitet, og omfattende unngåelse kan både redusere funksjon og gjøre det vanskeligere å få nye erfaringer med hva kroppen faktisk tåler.

Slike mekanismer betyr ikke at symptomene opprinnelig var psykiske. De viser at nervesystemet og resten av kroppen tilpasser seg erfaring over tid, og at det som utløser en plage, ikke nødvendigvis er identisk med det som gjør at den fortsetter.

Funksjonelle symptomer er et tydelig eksempel

Denne forståelsen er særlig relevant ved funksjonelle symptomer. Historisk ble slike symptomer ofte definert ut fra det legene ikke fant: normale bilder, normale prøver eller fravær av en kjent nevrologisk skade som kunne forklare plagene. Det kunne lett skape inntrykk av at symptomene enten var medisinsk uforklarlige eller «bare psykiske».

Ved funksjonell nevrologisk lidelse kan mennesker blant annet oppleve svakhet, skjelvinger, gangvansker, anfall eller endret følelse i kroppen uten at symptomene skyldes en strukturell skade i nervesystemet på samme måte som ved for eksempel hjerneslag. I moderne nevrologi forsøker man ikke bare å stille diagnosen fordi andre forklaringer er utelukket. Det finnes positive kliniske tegn og karakteristiske mønstre som kan støtte diagnosen.

Problemet ligger dermed ikke nødvendigvis i en strukturell skade som kan sees på en vanlig MR-undersøkelse, men i hvordan nervesystemet organiserer og regulerer bestemte funksjoner. Forskningen peker mot multifaktorielle mekanismer der blant annet oppmerksomhet, forventning, læring, emosjonell aktivering og endringer i hjernenettverk kan være relevante. Det finnes ikke én enkelt mekanisme som forklarer alle tilfeller.

Funksjonelle symptomer viser derfor særlig tydelig hvorfor skillet mellom «psykisk» og «fysisk» kan bli for enkelt. En endring i hvordan hjernen og nervesystemet fungerer, er også en kroppslig prosess, selv når den ikke kan forklares av en synlig vevsskade.

Men kroppslige symptomer skal ikke automatisk forklares psykisk

At stress, angst og andre psykiske belastninger kan påvirke kroppen, betyr ikke at nye kroppslige symptomer bør tolkes som psykiske på forhånd.

En person med angst kan også utvikle hjertesykdom. En person med depresjon kan få stoffskiftesykdom. En person som tidligere har hatt funksjonelle symptomer, kan senere utvikle en annen nevrologisk eller somatisk sykdom. Funksjonelle symptomer og andre kroppslige sykdommer kan også forekomme samtidig.

Nye, uttalte, vedvarende eller tydelig endrede symptomer kan derfor trenge medisinsk vurdering. Samtidig kan gjentatte undersøkelser uten en tydelig medisinsk begrunnelse i noen tilfeller bidra til mer usikkerhet og ytterligere oppmerksomhet rundt symptomene. Målet er verken å undersøke enhver kroppslig fornemmelse ubegrenset eller å avskrive symptomer fordi personen samtidig er stresset eller engstelig. En god vurdering forsøker å forstå hele bildet.

Uttrykket «det er bare psykisk» blir derfor lite meningsfullt. Psykologiske prosesser foregår ikke utenfor kroppen. Angst innebærer aktivitet i hjernen og nervesystemet. Langvarig belastning påvirker fysiologisk regulering. Smerteopplevelsen oppstår gjennom aktivitet i nervesystemet. Samtidig påvirker kroppslig sykdom humør, søvn, oppmerksomhet, energinivå og hvordan vi tenker og reagerer.

Når forståelsen blir en del av behandlingen

For mange er det viktig å få en forklaring som gir mening. Hvis medisinske undersøkelser ikke viser alvorlig sykdom, hjelper det ofte lite bare å få beskjed om at «alt ser normalt ut» dersom kroppen fortsatt oppleves alt annet enn normal.

En mer nyttig forklaring kan være at symptomer ikke alltid er et direkte mål på vevsskade eller sykdomsaktivitet. Nervesystemet kan ha blitt mer følsomt. Alarmberedskapen kan være høy. Oppmerksomheten kan ha blitt fanget av bestemte kroppssignaler. Tidligere erfaring kan påvirke hva hjernen forventer. Søvn, fysisk aktivitet, bekymring og emosjonell belastning kan samtidig påvirke systemet.

Behandlingen bør derfor ta utgangspunkt i hvilke mekanismer som ser ut til å være viktige hos den enkelte. Ved panikk og helseangst kan det være sentralt å redusere frykten for kroppssignaler og gradvis få erfaring med at de kan tåles uten at det man frykter, skjer. Ved langvarige smerter kan gradert aktivitet, søvnregulering og arbeid med smerterelatert frykt være relevant. Ved funksjonelle motoriske symptomer kan spesialisert fysioterapi spille en viktig rolle. Dersom traumatiske erfaringer eller sterke emosjonelle belastninger bidrar til vedvarende aktivering, kan psykoterapeutisk behandling av disse være viktig.

Noen ganger er det somatiske tiltak som står mest sentralt, andre ganger psykologisk behandling, fysioterapi eller rehabilitering. Ofte er det kombinasjonen som gir mest mening. Å forstå at symptomene påvirkes av flere systemer betyr ikke at man skal slutte å lytte til kroppen. Målet er heller å kunne forholde seg til kroppens signaler uten at hvert signal automatisk blir tolket som et faresignal.

Kropp og psyke møtes i symptomene

Når vi sier at psykiske belastninger kan «sette seg i kroppen», beskriver vi egentlig noe ganske konkret. Det vi kaller psykiske og kroppslige prosesser er hele tiden vevd sammen gjennom hjernen, nervesystemet, hormonsystemet, immunsystemet, sansene, atferden og erfaringene våre.

Noen ganger starter reaksjonen med en belastende situasjon eller en skremmende tanke og ender som hjertebank, kvalme eller muskelspenning. Andre ganger begynner den med en fysisk sykdom eller skade og utvikler seg videre gjennom smerter, søvnproblemer, bekymring og økt oppmerksomhet mot kroppen. Hos mange går påvirkningen begge veier.

Å forstå disse mekanismene gjør ikke kroppslige symptomer mindre virkelige. Det gir snarere et mer presist bilde av hvorfor symptomene kan bli sterke, hvorfor de noen ganger fortsetter selv når medisinske undersøkelser ikke finner én enkel forklaring, og hvorfor både kroppslige og psykologiske tiltak kan være relevante.

Kroppen og psyken er ikke to separate steder der problemer kan oppstå. De er deler av det samme systemet.