Freud – hvorfor han fortsatt er relevant

Få personer har hatt større betydning for hvordan vi tenker om menneskets indre liv enn Sigmund Freud. Han var grunnleggeren av psykoanalysen og en av de mest innflytelsesrike pionerene i moderne psykologi og psykoterapi. Flere av begrepene han utviklet eller gjorde sentrale – det ubevisste, forsvarsmekanismer, psykisk konflikt, overføring, betydningen av tidlige erfaringer og ideen om at symptomer kan ha en psykologisk funksjon – har satt varige spor langt utenfor psykoanalysen.

Freud arbeidet i en annen vitenskapelig tid enn vår. Deler av teoriene hans om drifter, seksualitet og psykisk utvikling er senere blitt forlatt eller vesentlig omformulert. Men det endrer ikke betydningen av perspektivskiftet han sto for. Freud rettet oppmerksomheten mot at mennesker ikke nødvendigvis kjenner hele sitt eget sinn. Vi kan ha motiver vi ikke forstår, beskytte oss mot følelser uten å vite at vi gjør det, gjenta mønstre vi egentlig ønsker å komme ut av og møte nye mennesker gjennom forventninger formet av tidligere erfaringer.

Dette var radikale ideer da de ble formulert. Flere av dem er i dag blitt så integrert i psykologien at det kan være vanskelig å se hvor nyskapende de en gang var. To av Freuds viktigste bidrag står særlig sterkt: ideen om det ubevisste og forståelsen av psykiske forsvar. Mye av det øvrige følger nettopp herfra.

Det ubevisste – vi kjenner ikke hele vårt eget sinn

Forestillingen om psykiske prosesser utenfor bevisstheten eksisterte før Freud, men han gjorde det ubevisste til et organiserende prinsipp i sin forståelse av psyken. For Freud var ikke bevisstheten hele psyken, men den delen av det psykiske livet vi til enhver tid hadde tilgang til. Tanker, følelser, minner, ønsker og konflikter kunne påvirke oss selv om vi ikke var direkte klar over dem.

Det innebar et grunnleggende brudd med forestillingen om mennesket som fullt ut rasjonelt og gjennomsiktig for seg selv. Vi kan mene én ting og gjøre noe annet, reagere sterkt uten å forstå hvorfor eller være sikre på våre egne motiver og likevel oppdage at andre hensyn har vært virksomme. Klinisk er dette lett å kjenne igjen. En person kan vite at en heis er trygg og likevel få panikk. En annen kan ønske nærhet, men trekke seg idet et forhold blir viktig. En tredje kan oppleve at selvfølelsen faller sammen etter en mindre feil, selv om han samtidig vet at feilen objektivt sett har liten betydning. Problemet er ikke nødvendigvis mangel på kunnskap. Det kan være et misforhold mellom det personen eksplisitt vet og de reaksjonene som faktisk aktiveres.

Freuds ubevisste var samtidig mer enn det vi i dag ville kalle automatiske prosesser. Han beskrev et dynamisk ubevisst. Tanker, følelser, impulser og minner kunne holdes utenfor bevisstheten fordi de skapte konflikt, angst, skam eller truet personens forståelse av seg selv. Det som ble holdt unna, var ikke dermed uten betydning. Det kunne vise seg indirekte gjennom symptomer, fantasier, drømmer, feilhandlinger eller måter å forholde seg til andre på.

Moderne psykologi beskriver prosesser utenfor bevisst refleksjon gjennom mange andre modeller. Vi vet at automatiske vurderinger, lærte assosiasjoner, vaner, forventninger og følelsesmessige reaksjoner kan påvirke oss før vi rekker å tenke bevisst gjennom situasjonen. Det moderne psykologiske ubevisste er derfor ikke identisk med Freuds dynamiske ubevisste. Likevel står et av hans mest grunnleggende poenger igjen: Det vi bevisst kan forklare om oss selv, er ikke nødvendigvis hele forklaringen på hvorfor vi føler og handler som vi gjør.

Dette er fremdeles et kjerneproblem i psykoterapi. Mange mennesker vet allerede at reaksjonen deres er overdreven, at partneren ikke er farlig, at presentasjonen ikke er en katastrofe eller at en mindre feil ikke gjør dem verdiløse. Likevel reagerer følelser, kropp og handlingsmønstre som om noe annet var sant. Freud gjorde denne avstanden mellom bevisst forståelse og faktisk reaksjon til et psykologisk problem – og dermed oppstår også spørsmålet om hvordan psykisk innhold kan holdes på avstand, omformes eller gjøres lettere å tåle.

Det leder direkte til forsvarsmekanismene.

Forsvar – hvordan vi beskytter oss mot det som blir vanskelig

Freud mente at mennesker ikke passivt tar imot alt som oppstår i eget sinn. Tanker, impulser, minner og følelser som skaper sterk angst eller indre konflikt kan bli håndtert på måter som gjør dem lettere å tåle. Psyken beskytter seg. Freud beskrev flere slike prosesser, mens datteren Anna Freud senere systematiserte forsvarsmekanismene langt mer omfattende. Senere psykodynamisk teori har videreutviklet dem ytterligere, men grunnideen ligger allerede hos Freud: Vi kan påvirke vår egen opplevelse uten nødvendigvis å være klar over hvordan vi gjør det.

Et menneske som blir sterkt såret kan insistere på at det ikke betyr noe. Sinne kan oppleves som om det først og fremst befinner seg hos alle andre. En følelsesmessig vanskelig situasjon kan gjøres om til en omfattende intellektuell analyse der personen forstår alt, men nesten ikke kjenner noe. Andre ganger kan humor, bagatellisering eller fornektelse gjøre noe vanskelig mer håndterbart. Det avgjørende er at dette vanligvis ikke er et bevisst valg. Personen bestemmer seg ikke nødvendigvis for å fortrenge, projisere eller intellektualisere. Nettopp derfor kan måten situasjonen oppleves på kjennes fullstendig selvfølgelig.

Forsvar er heller ikke i seg selv tegn på psykisk sykdom. Alle mennesker forsvarer seg, og flere forsvar kan være både fleksible og hensiktsmessige. Humor kan gjøre en alvorlig situasjon lettere å tåle. Sublimering – å kanalisere impulser eller sterke følelser inn i konstruktiv aktivitet – kan være svært adaptivt. Andre forsvar kan bli mer rigide og i større grad forvrenge opplevelsen av en selv eller andre. Det klinisk interessante spørsmålet er derfor ikke om en person har forsvar, men hvordan forsvaret fungerer, hvor fleksibelt det er og hvilken pris personen betaler for det.

Dette gjør forsvarsbegrepet særlig nyttig i psykoterapi. En reaksjon som skaper problemer i dag kan samtidig ha hatt en beskyttende funksjon. Et barn som lærer å skjule sinne i et utrygt hjem, kan ha funnet en svært klok løsning. Senere kan den samme løsningen gjøre det vanskelig å sette grenser. En person som har lært å klare seg helt selv, kan utvikle stor kompetanse og selvstendighet, men samtidig oppleve avhengighet og nærhet som truende. En som alltid analyserer følelsene sine, kan utvikle imponerende innsikt og likevel ha begrenset kontakt med selve følelsesopplevelsen.

Forsvaret kan derfor være både løsningen og problemet. Det er en av Freuds mest varige kliniske innsikter. I stedet for bare å spørre hvorfor en reaksjon er uhensiktsmessig, kan vi spørre hva reaksjonen beskytter personen mot – og om beskyttelsen fortsatt er nødvendig.

Derfra er veien kort til et annet av Freuds grunnprinsipper: psykiske problemer oppstår ofte ikke fordi vi bare vil én ting og mislykkes med å få det til. Vi kan være i konflikt med oss selv.

Konflikt, symptomer og det vi gjentar

Vi kan lengte etter nærhet og samtidig frykte avhengighet. Vi kan ønske å bli sett og samtidig være redd for hva som skjer dersom oppmerksomheten faktisk rettes mot oss. Vi kan være glade i et menneske og samtidig kjenne sinne mot det. Vi kan ønske forandring og frykte konsekvensene av den. For Freud var slike motsetninger ikke tilfeldige komplikasjoner, men en grunnleggende del av psykisk fungering.

Symptomer kunne derfor forstås som kompromisser mellom ønsker, følelser, krav og forsvar. Personen manglet ikke nødvendigvis informasjon og var heller ikke ganske enkelt irrasjonell. Flere psykologiske hensyn kunne trekke i forskjellige retninger samtidig. Freuds konkrete driftsmodeller har ikke beholdt samme plass i moderne psykologi, men konfliktperspektivet er fortsatt svært gjenkjennelig. Det som utenfra ser ut som manglende motivasjon eller selvmotsigelse kan være uttrykk for at begge sider av konflikten faktisk betyr noe.

Dette henger tett sammen med Freuds syn på symptomer. Han var blant dem som tydeligst argumenterte for at psykiske symptomer ikke bare skulle betraktes som meningsløse feil, men kunne forstås ut fra hvilken funksjon de hadde i personens psykiske liv. Den ideen har senere fått mange former langt utenfor psykoanalysen. Unngåelse reduserer angst på kort sikt og kan nettopp derfor opprettholde angst over tid. Tvangsritualer demper uro og blir vanskeligere å bryte fordi de faktisk virker der og da. Rus kan regulere smertefulle følelser samtidig som konsekvensene blir alvorlige. Overarbeid kan gi kontroll og struktur samtidig som det bidrar til utmattelse.

Moderne psykologi forklarer slike prosesser gjennom blant annet læring, forsterkning og emosjonsregulering. Freuds forklaringsmodell var annerledes, men det kliniske spørsmålet er beslektet: Hva gjør problemet med personen – og hva gjør problemet for personen?

Det samme perspektivet hjelper oss å forstå hvorfor mennesker noen ganger gjentar mønstre de ønsker å slippe. Freud ble fascinert av at de samme konfliktene og relasjonelle mønstrene kunne dukke opp igjen i nye sammenhenger. Han utviklet etter hvert en teori om repetisjonstvang og knyttet den til mer omfattende teorier om driftslivet. Disse delene av teorien har vært langt mer omstridte. Selve observasjonen av repetisjon har derimot vært usedvanlig levedyktig.

Moderne psykologi kan forstå gjentakelse gjennom læring, vaner, tilknytningsmønstre, skjemaer og forventninger. En person som forventer kritikk kan bli særlig oppmerksom på tegn til misnøye og overse tegn på aksept. En som forventer å bli forlatt, kan reagere så sterkt på avstand at forholdet faktisk blir vanskeligere. En som forventer at egne behov er belastende, kan skjule dem så konsekvent at andre aldri får anledning til å møte dem.

Fortiden påvirker oss dermed ikke bare fordi vi husker den. Den kan påvirke hvordan vi forventer, fortolker og organiserer det som skjer nå.

Og det er her Freuds begrep om overføring blir særlig viktig.

Overføring og betydningen av tidligere relasjoner

Freud observerte at pasientens følelser overfor terapeuten ikke bare kunne forstås ut fra det terapeuten faktisk gjorde. Terapeuten kunne bli møtt med tillit, mistillit, frykt, sinne eller avhengighet som også var preget av tidligere relasjonelle erfaringer. Dette kalte han overføring.

I dag behøver dette ikke forstås som at pasienten bokstavelig overfører én bestemt relasjon fra fortiden til terapeuten. Det bredere poenget er at ingen møter nye mennesker med helt blanke ark. Vi har allerede erfaringer med hvordan andre pleier å reagere, hva det er trygt å vise, hvor mye vi kan stole på andre og hva vi forventer vil skje dersom vi trenger noe.

Derfor kan det samme terapeutiske utsagnet oppleves svært forskjellig av to mennesker. Et spørsmål kan kjennes interessert for den ene og kritisk for den andre. En ferie hos terapeuten kan være en praktisk detalj for én og utløse sterke reaksjoner hos en annen. En misforståelse kan oppleves som ubetydelig eller som bekreftelse på at relasjonen ikke er trygg. Freuds viktige kliniske bidrag var å forstå at slike reaksjoner ikke bare var støy som forstyrret behandlingen. Det som skjer mellom pasient og terapeut kan gi informasjon om hvordan personen opplever og organiserer relasjoner mer generelt.

Dette perspektivet er senere videreutviklet i mange retninger. Tilknytningsteori, interpersonlige modeller, skjematerapi og mentaliseringsbaserte tilnærminger bruker andre begreper, men er også opptatt av hvordan tidligere relasjonelle erfaringer påvirker forventninger og reaksjoner i nye relasjoner. Freud gjorde dermed fortiden relevant på en annen måte enn bare som historie: Fortiden kan være til stede i måten nåtiden oppleves på.

Det samme gjelder hans sterke vektlegging av barndommen. De konkrete psykoseksuelle stadiene Freud beskrev, har ikke beholdt sin opprinnelige status, men ideen om at tidlig utvikling har betydning for senere psykisk fungering har fått en enorm videreutvikling. Moderne utviklingspsykologi, tilknytningsteori og traumeforskning viser at tidlige erfaringer inngår i komplekse utviklingsforløp sammen med temperament, biologi, senere relasjoner og miljø. Det finnes ingen enkel vei fra én barndomserfaring til én bestemt voksen personlighet, men den voksne personen kan heller ikke alltid forstås bare ut fra det som skjer akkurat nå.

På dette punktet går det også en tydelig linje videre til psykoanalytikere som Winnicott, Bion og André Green. De flyttet oppmerksomheten videre fra Freuds opprinnelige driftsteori og mot hvordan selvet, følelsesreguleringen og evnen til å forstå og bearbeide erfaring utvikles i relasjon til andre. Freud etablerte ikke alle de senere svarene, men han var avgjørende for å gjøre utviklingshistorien og de tidlige relasjonene til en del av psykologiens spørsmål.

Freud i moderne psykologi

Det er lett å undervurdere Freuds innflytelse nettopp fordi mye av det han var med på å gjøre viktig, i dag oppleves som en naturlig del av psykologien. Moderne psykologer trenger ikke akseptere hans opprinnelige driftsteori, hans psykoseksuelle stadier eller alle hans forklaringer på symptomdannelse for å arbeide med ubevisste prosesser, forsvar, psykisk konflikt, relasjonelle forventninger eller sammenhengen mellom tidligere erfaring og nåværende reaksjon.

Samtidig ville det være like misvisende å hevde at moderne psykologi bare har bekreftet Freud og gitt ideene hans nye navn. Eksperimentell psykologi, nevrovitenskap, utviklingsforskning, læringsteori og moderne psykoterapiforskning har endret kunnskapsgrunnlaget fundamentalt. Flere av Freuds teorier er blitt forlatt, andre omformulert, og mange av fenomenene han beskrev forklares i dag gjennom modeller han selv ikke kunne ha kjent.

Men historisk betydning avgjøres ikke bare av hvor mange enkeltteorier som står uendret hundre år senere. Pionerer forandrer også hvilke fenomener en vitenskap begynner å se etter.

Freud gjorde menneskets manglende gjennomsiktighet for seg selv til et hovedproblem i psykologien. Derfra fulgte spørsmålene om hvordan vi forsvarer oss mot deler av vårt eget indre liv, hvordan motstridende behov kan skape konflikt, hvorfor symptomer kan opprettholdes selv når de skaper lidelse, hvorfor gamle mønstre gjentas og hvordan tidligere relasjoner kan bli aktive i nye møter. Han gjorde også selve forholdet mellom pasient og terapeut til en kilde til psykologisk kunnskap og var avgjørende for utviklingen av psykoterapi som et systematisk arbeid gjennom samtale og relasjon.

Det er vanskelig å forestille seg psykoterapiens historie uten Freud.

Han ga ikke de endelige svarene på spørsmålene han stilte. Det ville vært en urimelig forventning til en pioner som arbeidet for mer enn hundre år siden.

Men han forandret hvilke spørsmål psykologien stilte.

Og mange av dem er fortsatt våre.